Nå kjenner jeg det. Langt, langt, langt ned i magen. Om 12 timer sitter jeg på flyet på vei til Kathmandu, Nepal.
Må Gud gi meg styrke og fred.

Nå sitter jeg her hjemme, og ser rundt meg. Det er så rart å tenke på at for 6 uker siden skulle jeg til å begynne på Hald. Et helt annerledes år. Og det har det jammen meg blitt. Allerede kjenner jeg at jeg er blitt utfordret, der eg må stille spørsmål om meg selv og mitt eget liv. Min kultur. Dette kan by på mye usikkerhet, men det er da jeg er takknemlig for at jeg ikke er den eneste som lærer og som må reflektere over hvem jeg vil være og hvordan jeg vil møte menensker. Alle som er studenter på Hald, alle internasjonale, norske, blonde, mørkhårede, rødhårde, lave og høye må ta stilling til dette. Spørsmålet: "Hva har jeg gjort?" er et kjent spørsmål gjennom disse ukene med utrolig utfordrende undervisning og informasjon om sikkerhet og vanskeligheter i utepraksis. Likevel er dette et år og noen uker jeg aldri kunne ha vært foruten! Jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt kjent med så mange unike mennesker skapt av Gud med sine særegne egenskaper. Alle utfyller vi hverandre, og skaper et miljø som det er vanskelig å reise fra. Torsdag hadde vi avslutningsfest, og det var da det gikk opp for meg hvor glad jeg er blitt i alle sammen. Så mye glede og kjærlighet, så mye støtte og oppmuntringer. Takk for uforglemmelige uker sammen med dere alle, der dere gir så utrolig mye av dere selv.
Guds fred og velsignelse over praksisen deres, og husk å ikke være den som andre eller du selv ønsker å være, men den som Gud har satt deg til. Ha fokus på Gud, og Han vil gi dere fred, styrke, frimodighet og kjærlighet.
Så sees vi plutselig igjen på Hald!

Siste veke på Hald. Aller siste før vi skilles. I 6 mnd. Klar? Neppe. Men ja: Eg gleder meg. Veldig. Likevel merker eg at det er nåke vemodig over denne veko. Fellesskap. Trygghet. Visdom og kunnskap. Nærhet. Vennskap utenfor landegrenser, kontinenter. Denne veka er det mange følelser. Usikkerhet. Frykt. Eg er redd. For å reise og forlate det trygge. Tårer. Klumpen i halsen er allerede til stede.
Eg er takknemlig. Takknemlig for nye vennskap. For å lære. For å se. For muligheten.
Takk.

Ja, huset vårt har ein lukt: Hund - våt hund. Gamle antikviteter fra 1800- tallet. Fiskegryte. Heime. Det lukter godt. Og alt er som før. Alt. Det vil si bortsatt fra pappa's nye klokke i hagen. Alt er det samme. Kanskje bortsatt fra meg. Går det ann å gå på Hald uten å bli prega? Neppe. Hm. Eg lurer på om dei merka det heime.
Uansett. Det var godt:
- Å møte mamma på flyplassen.
- Å kjøre bil igjen.
- Å komme heim til voffsane.
- Å møte søsken og tantebarn.
- Å gå inn på sitt eige rom, som BARE er sitt eget.
- Siv Helen. Å bare kunne vera til - uten å streve - rundt mi nære venninne.
- Og ikkje minst: OPPHEVE snopeloven. Godt. Befreinde. Var beste sjokoladekako på lenge for å sei det sånn!
- Å drikke te i solveggen
- Å hente pappa på flyplassen.
- Å gå på kino med Andreas, Cecilie og Jon Amador.
Det er no eg forstår. Forstår endo litt bedre. Kor mykje familien min og mine nære betyr for meg.
Takk for ei fantastisk heimreise-helg!

Nå har det seg faktisk sånn at engelsken min blir verre og verre. Ja, vokubularet har utvidet seg noen hakk med ord som "deeds", "holistic" og "participatory processes- ownership". Likevel viser det seg det at fraser som "what's the clock" og "that's a downtrip" har lurt seg inn. Det er heller ikkje kontroll på was/were. Jaja. Det er jammen meg bra eg bare skal kommunisere på nepali dei neste 6 mnd.

Mennesket prøver å finne styrken i seg selv. Søker. Leter. Etter hva? Sannheten. Hvorfor bry seg med sannheten? Hvem trenger vel den? Vår vestlige verden preges av individualisme og pluralisme. Vi mennesker virker så mye sterkere enn det vi egentlig er. Hvem trenger vell noen sterkere enn seg selv? En Gud? Vi har kontroll. Stolthet. Vår stolthet og egoisme har en tendens til å vise en sterk og uoppnåelig personlighet. Full kontroll. Vi søker vår egen lykke, og ønsker å oppnå bekreftelser.

"Det som før ble jakt på selvopptatthet ble nå kalt selvrealisering. Det som en gang ble kalt moralsk uansvarlighet ble nå kalt frihet til å finne seg selv. Det som engang ble betraktet som avskyelig og uanstendig ble nå tolerert. En føl- godt- religion" - Francine Rivers.

I møte med andre mennesker må vi lære oss å se oss selv i et annet perspektiv. Vårt samfunn søker selvrealiserimg, frihet til å finne seg selv. Toleranse. Mer og mer blir tolerert, og mindre og mindre blir tabu belagt. Vi må gå i oss selv. Vi må se at respekt, ydmykhet og evnen til undring er kanskje de mest verdifulle egenskapene vi kan ha. Vi må lære. Jo mer vi lærer om hverandre, og jo mer vi går i oss selv som enkeltindivid, samfunn, jo mer går det opp for oss hvor små vi er.

Hvordan kan et menneske si at det er dets egen herre? Hvordan kan et menneske stille seg over et annet? Vi er svake. Små. For fristelser. For synden som lurer rundt hvert hjørne. Og det er skremmende. Men takk. Takk for korset. Takk for nåden. Frelsen.

Hva skjer når vi blir brutt ned? Kjenner at vi mister fotfeste? Hvor skal vi da søke? Hvem skal gi oss styrke når vår egen styrke svikter? Vi opplever skuffelse. Vold. Hat. Sorg. Frustrasjon. Dette er skygger av verdens kjærlighet. Vi må tilbake til den første kjærlighet. Guds kjærlighet. Uten skyggedaler.

"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" - Joh 14:27

Hvordan kan et menneske si: "Jeg er min egen Herre?"