Billu Barber i mitt hjerte.
Rytme
Dans
Farger
Energisk
Jeg liker det.
lørdag 28. februar 2009
torsdag 26. februar 2009
søndag 8. februar 2009
Akkurat nå. Nå er jeg i Trisuli - en liten by som er mitt hjem en måned.
Jeg måtte på nytt bryte opp fra det kjente, mine nye vaner i Kathmandu, og ærlig: Jeg ville ikke. Uten å vite hva som ville komme, satte jeg meg i bilen og kjørte langs en smal vei som følgte fjellene i hver minste sving, hver minste oppover bakke, og med stup ned i tilintetgjørelsen på ene siden. Etter en kvalmende tur nådde vi frem til skolen laget av murstein og trepinner - vår nye arbeidsplass. Her fantes ikke varmt vann, et hull i bakken til do og en flisplate til seng. Men her fantes en kirke - en familie - som har fått meg til å innse at kirken er så mye mer enn et bygg.
Etter to uker i Trisuli er jeg mer takknemlig enn noen sinne for å være i Nepal. Aldri har jeg blitt så varmt tatt i mot, aldri blitt så godt inkludert. "Velkommen", smiler matmor, og rekker meg et metallglass fylt med varm te med sukker nok til sikkert 3-4 tekopper. Kirkegjengerne samler seg rundt oss, og snakker til oss som om vi er gamle kjente. Vi er allerede inkludert i familien.
Etter å ha deltatt i bryllup hvor alle gjestene var kirkens medlemmer, etter å ha sett at kvinnene i kirken samles for å rense ris, mens mennene slakter en buff for å hjelpe hverandre, og etter å ha sett barnehjemmet drevet av kirken, begynner jeg å forstå. Fellesskap. De føler tilhørighet til hverandre, og regner hverandre som søsken. "Where are you from, sisters", spør de oss, og viser interesse for Norges midnattsol og alle måltidene med brød. De ønsker å bruke av sin tid, sine ressurser. De ønsker å vise at de bryr seg - Noe som kjennetegner en sann familie.
Den kjærligheten som de har forteller meg at kriken har så mange muligheter som overgår byggets fire vegger. Kirken er for oss å fortsette Jesu gjerninger på jord, å forkynne Guds rike både i ord og handling inntil Jesus kommer igjen. Vi står altså i forpliktelse overfor hverandre som lemmer på samme legeme. Åh. Hva vi kan utrette som kristne. Hvor mange vi kan glede, hjelpe, trøste. Så mange vi kan ønske velkommen.
"Mens vi har anledning, la oss gjøre det gode mot alle, særlig mot dem som er av troens folk" - Gal 6.10
Jeg er takknemlig.
Jeg måtte på nytt bryte opp fra det kjente, mine nye vaner i Kathmandu, og ærlig: Jeg ville ikke. Uten å vite hva som ville komme, satte jeg meg i bilen og kjørte langs en smal vei som følgte fjellene i hver minste sving, hver minste oppover bakke, og med stup ned i tilintetgjørelsen på ene siden. Etter en kvalmende tur nådde vi frem til skolen laget av murstein og trepinner - vår nye arbeidsplass. Her fantes ikke varmt vann, et hull i bakken til do og en flisplate til seng. Men her fantes en kirke - en familie - som har fått meg til å innse at kirken er så mye mer enn et bygg.
Etter to uker i Trisuli er jeg mer takknemlig enn noen sinne for å være i Nepal. Aldri har jeg blitt så varmt tatt i mot, aldri blitt så godt inkludert. "Velkommen", smiler matmor, og rekker meg et metallglass fylt med varm te med sukker nok til sikkert 3-4 tekopper. Kirkegjengerne samler seg rundt oss, og snakker til oss som om vi er gamle kjente. Vi er allerede inkludert i familien.
Etter å ha deltatt i bryllup hvor alle gjestene var kirkens medlemmer, etter å ha sett at kvinnene i kirken samles for å rense ris, mens mennene slakter en buff for å hjelpe hverandre, og etter å ha sett barnehjemmet drevet av kirken, begynner jeg å forstå. Fellesskap. De føler tilhørighet til hverandre, og regner hverandre som søsken. "Where are you from, sisters", spør de oss, og viser interesse for Norges midnattsol og alle måltidene med brød. De ønsker å bruke av sin tid, sine ressurser. De ønsker å vise at de bryr seg - Noe som kjennetegner en sann familie.
Den kjærligheten som de har forteller meg at kriken har så mange muligheter som overgår byggets fire vegger. Kirken er for oss å fortsette Jesu gjerninger på jord, å forkynne Guds rike både i ord og handling inntil Jesus kommer igjen. Vi står altså i forpliktelse overfor hverandre som lemmer på samme legeme. Åh. Hva vi kan utrette som kristne. Hvor mange vi kan glede, hjelpe, trøste. Så mange vi kan ønske velkommen.
"Mens vi har anledning, la oss gjøre det gode mot alle, særlig mot dem som er av troens folk" - Gal 6.10
Jeg er takknemlig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)