tirsdag 9. november 2010

Etter diakonipraksis på "Albatrossen - ettervernsenter for rusmisbrukere" v/ haraldsplass diakonale høgskole.

Jeg vurderer hva jeg skal ha på meg og ikke. For ikke å virke rikere, eller som om jeg er mer annerledes enn dem. Jeg gruer meg til hva jeg skal si - for hva om jeg trakker på allerede vonde tær?

Det handler om et rop fra et vanlig menneske. Et vanlig menneskes virkelighet, og hverdag. Hver og en har sin hverdag. Er vår virkelighet subjektiv? Og hva er egentlig virkelighet? Bare en kamp mot abstinensene?
"Albatrossen" ønsker at rusmisbrukere skal få reise seg på vingene - ja nettopp som en albatross. Livet har handlet om jaget etter penger. De 5000 kr for å dekke dagsdosen Man er villig til det meste! Hvem skal fange opp ropet? Vi snakker om farmasøytenes gullgruve, legens business og foreldrenes travelhet og eget slit.

12-14 åringer begynner på stoff. Noe er galt, og livet fremfor består av en kamp mot kroppen. Man føler seg som et skrikende barn, gjemt i en krok. Man roper ulv, ulv, og straffen kommer på en selv når samfunnet vender en ryggen. "Velferdsstaten er for Ola Nordmann. Alle andre faller utenom. Jeg blir oversett og fordømt", før jeg høre av en tidligere rusmisbruker. "Jeg ønsker å være ærlig med livet, for egentlig er ikke våre virkeligheter så annerledes. Vi ønsker en skulder å lene hodet på", sier han. "Jeg har endelig fått venner. Og jeg kan si endelig.. Endelig har jeg livet. Som 60 åring".

Jeg ser på mannen, men kjenner likevel på fremmedfrykt. Jeg føler meg handlingslammet etter at jeg forstår, hvertfall litt mer, om hvor komplekst problemet med narkotika er. For hva kan man egentlig gjøre?

Hva er det å være et medmenneske? Er vi medmennesker bare fordi samvittigheten tilsier det? Vi klarer ikke helt og fult å være et, for vi er redde. Redde for den for store belastningen. Hvor mye skal man egentlig involvere seg i et annet menneskes liv? 60 åringen snakker om egoismen i oss. Jeg er egoistisk. Det går opp for meg at jeg kanskje aktivt må gå inn for å være et medmenneske, siden vår individuelle kultur sier noe annet. Mennesket er mer enn øyet kan se. Jeg går hjem og rømmer fra deres virkelighet. For jeg har nemlig min egen..