Marianne

2010-12-28T20:03:00.002+01:00

I travelheten blir noe av roen borte.

2010-11-09T19:53:00.003+01:00

Etter diakonipraksis på "Albatrossen - ettervernsenter for rusmisbrukere" v/ haraldsplass diakonale høgskole.

Jeg vurderer hva jeg skal ha på meg og ikke. For ikke å virke rikere, eller som om jeg er mer annerledes enn dem. Jeg gruer meg til hva jeg skal si - for hva om jeg trakker på allerede vonde tær?

Det handler om et rop fra et vanlig menneske. Et vanlig menneskes virkelighet, og hverdag. Hver og en har sin hverdag. Er vår virkelighet subjektiv? Og hva er egentlig virkelighet? Bare en kamp mot abstinensene?
"Albatrossen" ønsker at rusmisbrukere skal få reise seg på vingene - ja nettopp som en albatross. Livet har handlet om jaget etter penger. De 5000 kr for å dekke dagsdosen Man er villig til det meste! Hvem skal fange opp ropet? Vi snakker om farmasøytenes gullgruve, legens business og foreldrenes travelhet og eget slit.

12-14 åringer begynner på stoff. Noe er galt, og livet fremfor består av en kamp mot kroppen. Man føler seg som et skrikende barn, gjemt i en krok. Man roper ulv, ulv, og straffen kommer på en selv når samfunnet vender en ryggen. "Velferdsstaten er for Ola Nordmann. Alle andre faller utenom. Jeg blir oversett og fordømt", før jeg høre av en tidligere rusmisbruker. "Jeg ønsker å være ærlig med livet, for egentlig er ikke våre virkeligheter så annerledes. Vi ønsker en skulder å lene hodet på", sier han. "Jeg har endelig fått venner. Og jeg kan si endelig.. Endelig har jeg livet. Som 60 åring".

Jeg ser på mannen, men kjenner likevel på fremmedfrykt. Jeg føler meg handlingslammet etter at jeg forstår, hvertfall litt mer, om hvor komplekst problemet med narkotika er. For hva kan man egentlig gjøre?

Hva er det å være et medmenneske? Er vi medmennesker bare fordi samvittigheten tilsier det? Vi klarer ikke helt og fult å være et, for vi er redde. Redde for den for store belastningen. Hvor mye skal man egentlig involvere seg i et annet menneskes liv? 60 åringen snakker om egoismen i oss. Jeg er egoistisk. Det går opp for meg at jeg kanskje aktivt må gå inn for å være et medmenneske, siden vår individuelle kultur sier noe annet. Mennesket er mer enn øyet kan se. Jeg går hjem og rømmer fra deres virkelighet. For jeg har nemlig min egen..

2010-03-05T08:30:00.002+01:00

Etter å ha skrevet oppgave om forbrukersamfunnets verdier blir jeg igrunn fortvilet og handlingslammet i et samfunn hvor en stabil og sikker virkelighet mangler. Man tar av og på identiteter, hvor valget er mellom ulike livsstiler og alternativer. Mennesket bruker krefter på å tene penger, slik at maken i de ytre varer og tjenester danner grunnlag for verdiprioriteringer og holdninger. Varenes verdi- investering fører til at penger, ting og påvirkning fra bla. reklame bestemmer tilværelsens mening og innhold. Kulturens bruk- og- kast mentalitet påvirker også de mellommenneskelige forhold. Man blir gjort til midler for hverandre vurdert etter nyttepremisser, ikke preget av mennekets indre kvaliteter. Identitetsdannelsen finner sted i opplevelseskulturen og livsstilen, og fellesskapet har verdi i rammen av enkeltmenneskets håp og lengsler.

I kristen tro er menneskets verdi gitt utfra Guds ord og handling, hvor Guds ubetingede kjærlighet bir gitt ved nåde i Jesus Kristus og til gjenskaperkraft ved Den Hellige Ånd. At Gud vedlikeholder og forankrer menneskets verdi i seg, innebærer å sette sin lit til og annerkjenne Herren over liv og død. Dette ved å ta imot nådens tro og gi slipp på egne ambisjoner og prestasjoner. Mennesket er skapt til fellesskap og tilhørighet til hverandre uavhengig av verdens skiller. Her er det sentralt at Guds tanker om oss daglig kommer til uttrykk gjennom konkrete handlinger og holdninger ovenfor våre medmennesker. Selv i særstillign i skaperveret er mennesket lite mot det mektige universet, og Gud selv. I sin svakhet kan mennesket bare tro at Gud verner og opprettholder det skapte. Derfor skal ikke menneskeheten ære seg selv, men trofast peke på Skaperen som er verdig all takk.

Den kristne tro bestemmer ikke menneskets verdi etter produktivitet og konsum, men etter egenverdien fra unnfangelsen av. En fundamental verdi som mennesket ikke kan gjøre seg fortjent til. Jesus viste en radikal interesse for enkeltmennesket med helhetlig og uhemmet omsorg for dets situasjon og behov, uavhengig av samfunnets verdier. Livet er en gave fra Gud Fader man får motta, og ikke noe man skal gjøre seg til herre over.

"Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?" -Sal 8:5

2010-02-14T21:59:00.007+01:00

Jubel og takk til Kaizers Orchestra og Andreas for en svett, trangstappet og høylydt konsertopplevelse. Uforglemmelig.

2010-02-10T18:46:00.003+01:00

Etter å ha jogget en halvkald kveld i februar i nedstampet snø ved fløyen, måtte jeg strekke armene mot himmelen i en stille bakgate, og takke Gud for alle gode gaver. Vi er i sannhet rikt velsignet!

2010-02-04T21:42:00.009+01:00

En vanlig middag i heimen på Sotra:

Marianne og pappa knaser på torskehjerne, slurper på torsketunge og spytter på torskeøyner, mens mamma småplikker i kjøttet innimellom sure oppstøt.

Bon Appétit

2010-01-23T13:57:00.008+01:00

Jeg har denne vinteren tenkt på en del spørsmål knyttet til det å bekjenne seg til den kristne tro - for hva innebærer nettopp det: å være en kristen?
Jeg frykter å bli en "likegyldig kristen" på samme måte som en "likegyldig ikke- kristen". Hva mener jeg med likegyldig? At jeg lar meg prege i så stor grad av dagens tidsånd hvor alle faste rammer flyter over i et evig kaos. Muligheten for tro og overbevisning blir rett og slett for mye å forholde seg til.
Er jeg kristen fordi jeg studerer den kristne tro, har kristne venner? Lever jeg i en trygghet, hvor jeg lener meg til det kristne miljøet fremfor Guds Ords kilde - Jesus? For all del, ikke misforstå: Vi er skapt i fellesskap som del av kristi legeme, men spørsmålet er hvorvidt vi er bevisste på hva som er vår grobunn.

Og hva med tvil? Om alle trygge rammer skulle forsvinne, og man må forholde seg til den "usynlige" Gud. Lever jeg som om Gud er levende? Iblant trekker jeg meg unna ettersom skuffelsen over nok et ubesvart bønnerop blir for stor. Jeg innser at man ikke kan sette likhetstegn mellom det å kjenne Gud og et menneske, hvor skillet går mellom det synlige og usynlige. Så hvorfor bekjenner jeg meg som frelst? Jeg svarer som Simon Peter i Joh 6:68. Herre, hvem skal vi gå til? Det handler om å ha et bevisst forhold til tro og tillit. For om vissheten er totalt, hva skal man da tro? Jeg forventer ikke at troen skal forklare alt - tro er nemlig tillit og ikke visshet. Mysteriet om "usynlige" Gud kan ikke tilskrives endelige bevis, men som Pascal sier:
"Vi ser for mye til at det kan benektes og for lite til å være sikker.."

Jeg synes ikke det å være kristen er lett, hvor jeg ofte blir stilt til veggen med kristiske spørsmål det er utfordrende å svare på. Likevel er konklusjonen at det eneste som er vanskeligere enn å ha et forhold til en usynlig Gud, er å ikke ha det. Og kanskje er det her hemmligheten i kristenlivet er. Tillit og tro innebærer det å stole på. Guds Ord er Hans løfter til oss, og i fellesskapet finnes rom for tvil og vekst. Takk og lov.

2010-01-14T11:46:00.006+01:00

Vi har fått et nytt familiemedlem på Sotra:

En kvinnlig jaktfasan blant andre småfugler i hagen. Skal si denne skiller seg ut og lager et nabostyr uten like. Hva hadde vell livet vært uten de små (store) gleder i hverdagen?

2010-01-05T13:23:00.006+01:00

Som en god start på det nye studieåret går jeg til Bergen Offentlige Bibliotek. Ikke egentlig for å låne skolebøker, men bare som en tilvenning av synet på bøker, bøker, bøker. Mens jeg går der mellom høye bokhyller og rader fulle av gamle og nye innbindinger, kjenner jeg en dyp ære for alle disse ord. For skribentene som ydmyker og gir sine tanker til kritikerne. All den tid som er brukt på utforming av setninger, synonymer og metaforer - alt for at vi lesere kan få nyte, bli påminnet, inspirert, provosert. Biblioteket: bøkenes egen verden - ett skattekammer uten like.

2009-12-31T13:29:00.008+01:00

31. desember 2009. Det er noe med denne dagen som hvert år er vanskelig å beskrive. Noe sørgmodig, men samtidig nerveprirrende. Og dette spesielt i år, ettersom vi ikke bare går inn i ett nytt år, men også tiår. Jeg stiller meg samme spørsmål jeg har stilt hver nyttårsaften: Hva vil det nye bringe?

Selv om jeg vet jeg med forventning burde glede meg over det som forbredes der fremme, frykter jeg igrunn uvissheten. Jeg legger planer og drømmer meg bort i egne tanker om hvordan jeg skulle ønske jeg kunne forme min egen fremtid. Men så vet jeg: Hvem er jeg til å planlegge og styre? I meg selv er jeg egenrådig og egoistisk. Og kanskje frykter jeg nettopp det? Selv om jeg er usikker, vet jeg at Gud ønsker å forme meg - å få prege meg innenfra ved at jeg daglig tar opp mitt kors. Frykten er å miste kontroll, og gi den over til noe utenfor en selv.

"Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg" - Tove Jansson.

Jeg tror Jansson's ord er gode å ha i bakhodet. I meg selv er jeg svak, mens Herren gjør meg sterk, beroliger og trygger meg. Det er den eneste tryggheten jeg i visshet kan gå det nye året i møte med.

"Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag."
- Fil 1:6

Godt nytt tiår, venner.

2009-12-11T14:17:00.012+01:00

Siden jeg var 13 år har jeg hatt fem sanger på mp3en jeg ikke har klart å slette. Det er noe mystisk og hemmelighetsfult over dem ettersom jeg verken vet artist eller navn på sangene. Inntil i dag. Fristelsen ble for stor og to av dem ble avduket:
"Sober" og "3 Choices" av Unni Wilhelmsen.
Mysteriet er over, og sangene er ikke fult så spennende lengre - selv om artisten både er norsk og har rødt hår.

Plaster på såret:
Eksamen er over og juleferien igang. Deilig.

2009-11-19T19:00:00.011+01:00

Det er rart å tenke på at for ett år siden var min virkelighet en helt annen.
Jeg leser gjennom dagboken min fra Nepal, og 19. november i fjor var en dag jeg møtte et menneske til forbilde.

Utdrag 19.11.08:
"I dag var vi tre jentene på barnesenteret for å undervise i nepali og engelsk.
Det var vell heller vi som fikk lære fremfor de små barna. Vi fikk nemlig høre den eldre damens historie om hvordan hun har gitt hele sitt liv for at fattige barn skal få utdanning. Sterkt."

Jeg leser videre i dagboken min. Alle menneskene som har vært til inspirasjon for meg. Jeg leser om daglige samtaler med mennesker som har ofret alt for sin tro. Familie, venner, fremtidsdrømmer. Hvordan Jesus er det eneste de har. Ett håp som for alltid er levende for dem. De har alt de trenger - i Jesus Kristus.

Kan jeg med ærlighet si at Jesus Kristus er alt jeg trenger - og mene det? Kan jeg ærlig si: Jesus - Ta mitt liv og form det som du vil?

2009-11-13T13:43:00.006+01:00

Så er det igrunn ingen stor hemmelighet at veien til mitt hjerte går gjennom magen. I går vant Siv Helen nok en bit da jeg kom inn døren til lukten av hjemmelaget fiskegrateng.
Fantastisk.

2009-11-01T22:23:00.009+01:00

Etter en inspirerende, ærlig og iderik helg på Hald, setter jeg meg på flyet mot Bergen. Med forsøk på å være en litt flittig student finner jeg frem pensumboken kristen tro og livstolkning, og jeg merker fort at mannen ved min side kikker i boken, på meg, på korset på halsen og tilbake i boken. Er du frelst spør han meg plutselig, og jeg, litt overrasket over denne direkte mannen, får frem et bekreftende ja. Han rekker ut en hånd og presenterer seg Roy, en av mine brødre i Kristus.

Jeg prøver meg på en samtale, og spør hva han skal i Bergen. Roy lukker øynene, og puster rolig inn og ut nesen: 'Gud kaller på meg'. Han åpner øynene og smiler. 'Gud har kalt meg til Bergen for en natt sammen med rusmisbrukere'.

Nå nærmer klokken seg halv 11. Regnet og vinden har tatt med seg de siste bladene på treet utenfor vinduet mitt, mens kulden siger inn gjennom en liten sprekk. Jeg tenker på Roy. Akkurat nå er han sammen med mennesker samfunnet marginaliserer, støter ut og unngår, og skamfult må jeg innrømme at jeg er glad jeg sitter inne.

Ja, jeg blir skamfull. Over meg selv og over hvor trygg jeg føler meg i komforsonen min. Tørr jeg la Gud kalle på meg? Hva hjelper det å reflektere rundt hva kristen tro innebærer, hva hjelper det å snakke om det, når en ikke handler? Å være kristen dreier seg om hverdagen. 'Du må begynne å se virkeligheten rundt deg, Marianne', sier Roy, mens han tar ut bagasjen fra hyllen over.'Den er der nemlig. Kanskje det er på tide å gjøre noe med den?'

Jesus møter mennesker der de er i sine situasjoner, og gir dem menneskeverd. Hvem er vi til å heve oss over tiggere og rusmisbrukere? Hvorfor tør vi ikke se dem i øynene?

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet.
1.joh 3:18

2009-10-25T09:28:00.006+01:00

Jeg våkner opp om morningen, og jeg stiller meg selv inn på autopilot. Jeg bare gjør det vanlige.. Uten å stoppe opp. Uten å tenke.

Det er mens jeg pusser tennene at det går opp for meg: Det er ingen dag som er vanlig, og heller ikke tilfeldig. Hvert eneste minutt er en velsignelse fra Gud, og mens almanakken min er full av alt som skal gjøres og burde gjøres, tikker dagene forbi.

Gud har skapt smil, latter. Alt det vi ser rundt oss.. Hvordan kan det komme av ingenting? Eller bare være helt naturlig? Hvordan kan vi gå i en park i London og forundre oss over ekornene? Hvordan kan vi vite at mennesket er enda mer sammensatt enn et ekorn, men likevel bryte oss selv ned med meninger, tanker og frykt?

Jeg tror Gud vil vi skal stoppe opp med blikket løftet. Begynne å få øye på de små øyeblikk i hverdagen, og i glede si takk for å få svelge, ta et knebøy og lukke øynene. Gud ønsker ikke å ta fra oss, men gi til oss. Gud har skapt, og se.. Det var overmåte godt.

Ikke gå glipp av det.

2009-10-22T21:27:00.006+02:00

Etter en uke i London på besøk hos Ingrid, lander flyet mitt i Bergen, og jeg smiler.
Cookies, nepali- resturant, te, utslitte bein og hullete converse, røde busser, tørt løv, Hyde- park, musical og duftende sengetøy.
En fantastisk tur.

Takk Ingrid!

2009-10-08T17:24:00.009+02:00

Jeg lurer på hvorfor vi nordmenn ser ut som om vi bærer verdens byrder på våre skuldre. Så mange trøtte, irriterte og likegyldige ansikter på en gang - og det bare på en busstur.
Er det virkelig ingenting å glede seg over?
Det overrasker meg, og jeg blir igrunn litt skremt.

2009-09-27T11:37:00.004+02:00

Jeg sitter ved den blå stein, venter og ser på menneskene som går forbi. Det er da jeg får øye på denne mannen. Mannen med en rusten sykkel. Han samler sammen sine utslittte og brukte saker - det ingen andre vil ha. Han går lutet, og man kan begynne å lure. Lure på hvordan han en gang var. Hvorfor ble han slik, denne mannen med sykkelen? Så mange tanker, meninger som vi gjerne aldri vil forstå - og som værtfall ikke vil hjelpe han.

Jeg finner frem lommeboken og lurer på å gi han noen mynter, men... Tenk om. Tenk om jeg kanskje måtte bruke myntene selv? Unskyldninger. Mange av dem. Jeg blir sittende ved stenen mens jeg ser den lutede ta små steg om gangen. Rolig. Uten å bry seg om blikkene fra den fremmede og travle folkemassen. Virker som om han ikke bryr seg om dem. Kanskje har han glemt. Glemt hvordan det er å bli elsket, å bli berørt, satt pris på. Jeg ser et lite barn. Det er en liten gutt som kommer springende og glad bort til han. Den lille stryker den gamle på armen og smiler, mens en liten hånd med ti kroner rekkes frem. "Værsågod", sier han. Den gamle får en rykning i munnviken og svarer takk. En hullete lommebok åpnes og mynten puttes oppi, mens gutten får øye på noen duer og springer etter dem.

Det går opp for meg: Barn har så mye å lære oss. Uten unnskyldninger og uten menneskefrykt er de seg selv. Spontane, lekne og hjelpsomme.
Må vi bli som barn igjen.

2009-09-24T18:50:00.008+02:00

Høstens Planer:
Sy: kjole, skjørt
Hekle: knapper
Strikke: alpelue, hansker, bolero, sokketøffler
..
Og ja. Studere.

I en travel studenthverdag er det jammen meg godt å ha kaffekos med Siv Helen - og ikke minst en fantastisk god pappa som stiller med hjemmebakt eplekake og nypresset eplejuice fra Hardanger.

Takk Hardanger
Takk pappa

2009-09-17T18:30:00.005+02:00

I dag har jeg hatt en slik dag. En dag der jeg kjenner at luften lukter. At kulden svir i nesen og at det prikker ut i fingertuppene. Hjertet dunker, og jeg må trekke pusten noen ekstra ganger for å vite at jeg faktisk er.

Etter en dag hvor setningen "alt er relativt" har blitt ledd av, må jeg spørre meg selv: Er dette sannhet? Jeg velger å tro: NEI!
Jeg ønsker å følge Jesus. Den kristne tro setter overgivelse til barmhjertighetens Gud sentralt. Gud kommer til oss som kjærlighet, i kjærlighet og for kjærlighetens skyld. Dette gir meg retningslinjer og fokus i en verden påvirket av en rekke romantiserende og sentimentale trossamfunn. Jeg velger å tro på den sterke, forvandlende kjærligheten i Jesus Kristus.

Dette gir meg mening, trygghet, glede, trøst, frihet. Jeg smiler og sender opp ett stille takk. Takk for at jeg får trekke pusten enda en gang, kjenne hjerte dunke og høstkulden svi i nesen.

"..for jeg vet på hvem jeg tror på"
2.Tim 1:12

2009-09-16T14:34:00.002+02:00

Ukens overraskelse:

Salsadansing med NEPALESER i Bergen.

Du kan tro jeg ble passe bevegelseslammet på dansegulvet.
Men heldigvis: med en nepalesers hofevrikkinger kan man ikke gjøre annet enn å vrikke med.

2009-09-12T21:39:00.008+02:00

Etter en pose med

ble lørdagens bursdagsfeiring erstattet med leilighetens

Lenge leve det sunne studentlivet. Flott.
Gratulerer med dagen, Hanne!

2009-09-11T08:58:00.005+02:00

Thomas Dybdahl fortjener et bilde.

Se. Han kler utformingen på bloggen.

2009-07-08T21:34:00.009+02:00

Nå kjenner jeg at jeg starter på nytt. Jeg lager en strek:
------------------------
og så begynner en ny tid som:

student
leietaker i øvregaten
fluorbruker
hekler
salsadanser
kaffedrikker på balkongen
lysfanatiker
musikkavhengig
skribent
turgåer

Men så. Når jeg tenker meg om skjønner jeg at mye allerede beskriver meg. Kanskje det ikke er så lett å begynne på nytt likevel.

2009-05-11T19:01:00.002+02:00

Our Greatest Fear

It is our light not our darkness that most frightens us.

Our deepest fear is not that we are inadequate.
Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.
It is our light not our darkness that most frightens us.
We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous,
talented and fabulous?

Actually, who are you not to be?
You are a child of God.
Your playing small does not serve the world.
There's nothing enlightened about shrinking so that other
people won't feel insecure around you.

We were born to make manifest the glory of
God that is within us.

It's not just in some of us; it's in everyone.
And as we let our own light shine,
we unconsciously give other people
permission to do the same.

As we are liberated from our own fear,
Our presence automatically liberates others.

—Marianne Williamson

Vi må begynne å tro på hverandre. Tro på oss selv. Tro på våre egne historier, egne evner og muligheter. De er en gave fra Gud.
Bruk dem!

2009-04-20T15:46:00.004+02:00

Er jeg klar for å lande? Enda en gang..? Dette året har vært preget av flytting og forandringer, og jeg kjenner jeg er sliten. Å reise inn og ut av vaner, forventninger og roller er mer enn jeg noen ganger kan takle. Og nok en gang må jeg forholde meg til nye omstendigheter: Norge og Hald.

Det er så lett å glemme. Så lett å falle tilbake i gamle vaner. Jeg ønsker så gjerne at Nepaleseres gjestfrihet, uhøytdelighet og engasjemt skal prege meg, men med nye omgivelser sliter jeg med å finne min plass.

Jeg er takknemmelig for Hald, og all undervisning som ligger framfor meg. Jeg trenger å sortere og samle inntrykk, tanker, følelser, men det er så lett å begynne å sammenligne seg selv med andre. Føle at uteoppholdet ikke ble som forventet. Lite arbeid. Lite språkkunnskaper. Første team.

Heldigvis har jeg to. To jenter som forstår. To som har delt alt med meg. To som gjør det lettere å komme tilbake: Sigrun og Kristin. Jeg vil si TAKK. Takk for at dere stiller, takk for dere viser kjærlighet, for at jeg kan slappe av rundt dere. Takk for at jeg klarer nok en overgang med vissheten om at vi er ilag. Fortsatt på samme team. TAKK.

Gud sender oss i sannhet ikke ut alene.

2009-04-15T21:10:00.000+02:00

Eg er heime!!

2009-04-06T04:56:00.002+02:00

Det er så rart å kunne si: "siste".

Siste bibelgruppe. Siste kirkemøte. Siste thickshake. Siste uke.

Å ta farvell. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg faktisk reiser hjem på torsdag. Livet i Nepal har blitt til vaner. Jeg vet hvor jeg får tak i krydder, ris, frukt, tannkrem og dopapir. Jeg vet hvilke busser jeg skal ta og tiden jeg må beregne for å komme meg frem. Og så blir det plutselig slutt. Hjemreisen som vi for 6 mnd trodde var en evighet til, kom snikende, og nå er den her.

Etter 6 mnd i Nepal er det utrolig vanskelig å sortere inntrykk, og jeg gruer meg til å skulle sette ord på situasjoner og nye tanker. Jeg har forandret meg, og Nepal preger meg. Men hvordan skal jeg kunne forklare studentenes iver og engasjement? Nepaleseres gjestfrihet og åpenhet? Mine nære vil lytte, smile og kommentere, men vil de forstå?
For nordmenn er jeg en vanlig norsk jente på 19, med rødt hår, krøller og strila- dialekt. Men nå er jeg noe mer enn det også. En jente som har bodd hjemmefra lenge, med opplevelser fra en helt annen verden, en helt annen hverdag og helt andre mennesker.

Jeg takker Gud for at Han har forandret meg innenfra gjennom tiden her, for alt Han har vist meg, lært meg. Jeg gruer meg til å komme hjem, men vet at om jeg har fokus på Min Far vil Han gi meg styrken jeg trenger til å møte nye utfordringer i Norge.

2009-03-30T10:52:00.000+02:00

Det er så lett å se fremover.

Jeg gleder meg til:
- Å spise kebab med Andreas
- Høre pappas nynning
- Drikke te med Siv Helen
- Bake boller med Ingrid
- Drikke melk
- Jogge i regnet
- Kjøre bil
- Ha gode samtaler med mamma

Men så går det opp for meg. Hva skjer så når jeg da har landet i Norge 10.april? Hva skjer når jeg har gjort alt jeg har savnet? Hva gjør jeg når jeg forstår at jeg aldri kan få Nepal tilbake på samme måte?

Da er det plutselig forsent.
Konklusjon: Jeg må leve HER og NÅ.

2009-03-27T10:51:00.004+01:00

Så reiste de 5 norske damene på tur for å oppleve ekte nepali streik, Tansens rolige landsbyliv, Pokharas gode utsikt og trekking i nepalske fjell.

Fantastisk!

Kristin, Sigrun, Veronica, Eldrid og Marianne på tur

Streik i Nepal betyr timer med venting. Vi var heldig og måtte bare vente 3. Phuh.

Paragliding langt, langt opp med mye kribling i magen!

Veronica, Marianne og Sigrun på toppen av Poon Hill etter 3 dagers trekking med utsikt over himalayas fjellrekker.

En tur med mye bussing, store høyder, mange trappetrinn og vakker natur.

2009-03-18T08:17:00.001+01:00

I dag skjedde det etterlengtede:

REGN

Som en ekte vestlending har disse dråpene vært dybt savnet. Muligheten til å jogge en tidlig morgen for å kjenne det våte trekke seg inn i hår og klær. Eller å sitte inne med en god bok, et pledd og en stor kopp te, mens sterkere og sterkere trommelyder høres fra taket.

Det var ikke bare meg som kjente gleden med at skyene åpnet sine luker. Menneskene kom ut på gatene, biler stoppet opp og jubel, sang og dans var umulig å holde for seg selv. Etter en lang periode med støv, eksos og 16- timers strømkutt kan vi endelig begynne å håpe.

Vann i elvene = vann i spring, vann i dusj og vann i filteret.
Ihvertfall for en liten stund.

2009-03-12T15:22:00.006+01:00

"Holi kalles også «fargefestivalen», og den feires blant annet med å kaste farger på hverandre. Holi er en feiring av skapelse og fornyelse. Holi-festivalen markerer starten på våren, og feires med stor entusiasme og innlevelse over hele landet" - Wikipedia

Utlendinger får vissnok spesiell oppmerksomhet, og her er da resultatet:

Happy holi.

2009-03-08T12:26:00.004+01:00

Kvinnedagen.

"Selv om det ikke foreligger formelle hindre, er kvinner sterkt underrepresentert i politikk, økonomi og i sentrale samfunnsposisjoner i Nepal. Landet har en rekke lover som diskriminerer kvinner på sentrale områder som arv og eiendomsbesittelse. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som får generelt liten oppmerksomhet fra myndighetenes side. Strafferammene for voldtekt er gradert etter kvinnens alder og status. Selv om myndighetene har gitt retningslinjer til politiet om behandlingen av "privat vold" mot kvinner, blir disse ikke iverksatt og overgriperne blir sjelden straffeforfulgt" - Tibetaneren nr. 1/2009

Dette er saker verdt en kvinnedag.

2009-02-28T05:59:00.002+01:00

Billu Barber i mitt hjerte.

Rytme
Dans
Farger
Energisk

Jeg liker det.

2009-02-26T11:35:00.005+01:00

Fellesskap er å:

- ha piknik med kirka
- ta seg uhøytidelig
- kle seg i tradisjonelle klær
- lage mat
- kjøre motorsykkel i solnedgang
- ha bibelstudie
- leke med barn
- danse og synge "hvem er junglens konge"
- drepe høner

Takk Trisuli.

- mine kjære barn -

- Joel og jentene hans -

- middag -

2009-02-08T14:51:00.000+01:00

Akkurat nå. Nå er jeg i Trisuli - en liten by som er mitt hjem en måned.

Jeg måtte på nytt bryte opp fra det kjente, mine nye vaner i Kathmandu, og ærlig: Jeg ville ikke. Uten å vite hva som ville komme, satte jeg meg i bilen og kjørte langs en smal vei som følgte fjellene i hver minste sving, hver minste oppover bakke, og med stup ned i tilintetgjørelsen på ene siden. Etter en kvalmende tur nådde vi frem til skolen laget av murstein og trepinner - vår nye arbeidsplass. Her fantes ikke varmt vann, et hull i bakken til do og en flisplate til seng. Men her fantes en kirke - en familie - som har fått meg til å innse at kirken er så mye mer enn et bygg.

Etter to uker i Trisuli er jeg mer takknemlig enn noen sinne for å være i Nepal. Aldri har jeg blitt så varmt tatt i mot, aldri blitt så godt inkludert. "Velkommen", smiler matmor, og rekker meg et metallglass fylt med varm te med sukker nok til sikkert 3-4 tekopper. Kirkegjengerne samler seg rundt oss, og snakker til oss som om vi er gamle kjente. Vi er allerede inkludert i familien.

Etter å ha deltatt i bryllup hvor alle gjestene var kirkens medlemmer, etter å ha sett at kvinnene i kirken samles for å rense ris, mens mennene slakter en buff for å hjelpe hverandre, og etter å ha sett barnehjemmet drevet av kirken, begynner jeg å forstå. Fellesskap. De føler tilhørighet til hverandre, og regner hverandre som søsken. "Where are you from, sisters", spør de oss, og viser interesse for Norges midnattsol og alle måltidene med brød. De ønsker å bruke av sin tid, sine ressurser. De ønsker å vise at de bryr seg - Noe som kjennetegner en sann familie.

Den kjærligheten som de har forteller meg at kriken har så mange muligheter som overgår byggets fire vegger. Kirken er for oss å fortsette Jesu gjerninger på jord, å forkynne Guds rike både i ord og handling inntil Jesus kommer igjen. Vi står altså i forpliktelse overfor hverandre som lemmer på samme legeme. Åh. Hva vi kan utrette som kristne. Hvor mange vi kan glede, hjelpe, trøste. Så mange vi kan ønske velkommen.

"Mens vi har anledning, la oss gjøre det gode mot alle, særlig mot dem som er av troens folk" - Gal 6.10

Jeg er takknemlig.

2009-01-14T16:52:00.003+01:00

En ukes infield er over, og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg er klar for de neste månedene. Dagene i Laos fikk meg til å tenke. Forstå. Bibelundervisningen om det å være på reis la igjen spor. Inntrykk og tanken om at det er nettopp det jeg er. På reis. Ikke bare fordi jeg har forlatt Norges trygge landegrenser, norske juletradisjoner og varme hus, men fordi jeg tilhører Jesus Kristus og blir opplært av Han som kristen. Denne reisen krever at jeg må gi alt hva jeg er til Han for at Han skal lede meg på denne vandringen. Som Guds barn vil jeg møte utfordringer langs veien. Som Guds barn vil verden vende seg mot meg. Jeg blir misforstått, møtt med blikk, mistanker som lager begrensinger. Heldigvis fører ikke automatisk dette til hindringer for Guds rike, og vi kan være trygg på at Gud vil sørge for oss.

For meg er dette så fjernt. Dette med å være på vandring, at Gud vil gripe inn i min hverdag. Vil Gud virkelig komme i det aller enkleste og sørge for meg når jeg møter motstand? Siden jeg kom til Nepal har jeg bedd om utfordringer. Om disse "åndelige" utfordringene. Taler og vitnesbyrd. Jeg har blitt frustrert over mangelen på dette. Men nå etter infield må jeg le av meg selv. Jeg ber Gud om utfordringer, men ser ikke alle jeg møter hver eneste dag som student ved Hald i Nepal. Det å være første team ut, alle kulturforskjellene, være selvstendig. Jeg har ikke sett dem - fordi det er for hverdagslig. For fjernt at Gud griper inn i hverdagen. Det allminnelige.

Jeg har vært blind, har ikke benyttet meg av muligheten til å klamre meg til Gud. Mine egne vaner er blitt laget for å unngå frustrasjon. Sammenhengen: Å klare seg selv og klage til Gud om at Han ikke hjelper meg, er blitt en farlig vane. Jeg har ikke latt Gud sørge for meg, ikke latt Han gripe inn, ikke tatt opp mitt kors for å la Han lede meg gjennom vandringen i Nepal. Jeg begynner å forstå at jeg må stole på Han, Hans allmektighet, Hans plan.

Ja, jeg er glad jeg er hjemme, klar for møte utfordringer med den sterkeste på min side.

2008-12-25T14:13:00.004+01:00

Varme juleønsker sendes fra Nepal til alle kjente og kjære rundt i den store verden.
Guds fred.

2008-12-15T11:02:00.003+01:00

Jeg blir utfordret. Guds Ord forteller at jeg som kristen er kalt til å vise Guds kjærlighet til en verden som jager etter noe mer. En verden som søker etter ekte, trofast kjærlighet. Vi troende er kalt til å vise dette gjennom vår innstilling og våre handlinger. Å skille vårt vitnesbyrd og tjeneste fra hverandre går ikke. Bibelen sier at jeg skal være en tjener med mitt liv.

«Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange».
Matt 20:26-28

Frelseren tar et håndkle og vasker disiplenes føtter (Joh 13). En simpel oppgave. En tjeners oppgave. Jesus viser ydmykhet og uselvisk tjeneste – en trofast tjeners karakter. Gjennom utrettelig omsorg, glede, ære og lykke over andre er Jesus et sant forbilde. Dette forteller oss at det eneste perfekte eksempel på kjærlighet finner vi hos Gud. Vår kjærlighet skal stamme fra denne kilden, og tilbys andre gjennom en kristus- likhet.

Det er ikke snakk om å tilby andre en best mulig form for menneskelig kjærlighet, men en ren, usmertelig Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre».
Joh 13:35

Jeg ber Gud om at dette skal prege meg. At jeg kan være en tjener for andre. At gjennom meg kan min familie, mine venner se. Se at jeg ikke ønsker å fremheve meg selv, men Han som har bolig i meg. Gud må forme meg innenfra, og jeg må være ydmyk og svak i meg selv. La det være et ønske, en bønn.

2008-12-07T11:58:00.001+01:00

Å vokne opp til Himalaya fjellene er et syn man aldri blir lei!
Så vakkre
Så domminerende
Så majestetiske
De krever respekt og ydmykhet der de viser sin storhet på himmelen.

Ellers:

Var på møte med den norske ambassadøren

Bestiger "Himalayaene"

Går opp til den buddhistiske stupaen

Er ved Davi's falls..

..sammen med en god gjeng FK- deltagere.

Konklusjon: Bra dager med herlige mennesker samlet under Himalaya's fjellkjede.

2008-12-02T10:43:00.003+01:00

Denne helga har vært bra:

- Elefantriding kl. 6 om morningen i to timer
- Bading med elefanter som Kristin og Sigrun tok fyr på
- Kajakktur i en hult trestamme flytende over krokodiller langs elvebredden
- Julgelvandring med villsvin springe rett fremfor oss mens vi kaster oss ned på bakken for ikke å bli overkjørt
- Besøke små "Dumboer" med store ører og små snabler
- Motorsykkeltur inn i solnedgangen

Konklusjon:
Ei helg i mitt lille Afrika som beviser at Nepal er mykje meir enn støv, forurensing og Kathmandudalen. Nydelig. Forfriskende.

2008-11-23T06:34:00.004+01:00

Det er så rart. Å se. Å lytte. Å føle. Det er så rart.. å være menneske. Jeg ligger i sengen og ser opp på det hvitmalte murtaket mens jeg kjenner pulsens dunkende rytme. Tenk at jeg er meg: Marianne Helen Fjereide, skapt med egenskaper ved mitt navn.

2008-11-15T13:32:00.003+01:00

Japaner for en kveld.

I japansk bad med 43 grader, tubekjole og varm te. Ah.

Spiser japansk med pinner. Teknikken er inne.

Kristin er i sitt ess, og spiser "Miso" - Typisk japansk!

Sigrun er veldig klar for Teriyaki.

Konklusjon: Japaner bra, men nepaleser best:)

2008-11-08T17:41:00.004+01:00

GRATULERER MED DAGEN, Sigrun!!
Nepal ville ikkje vøre det samme uten deg på team. Eg er så takknemlig for den du er, og for måten du utfyller teamet vårt på! Takk for gode ord som oppmuntrer, klemmer som varmer og mange latterfulle smil. Takk!
Guds fred, kjære venn!

2008-11-07T01:53:00.006+01:00

Bhaktapur - The city of temples.

Og det er sannelig det denne byen er. Nisjan tar oss jentene og Radha med til bykjernen sin. Han fører oss gjennom trange gater omringet av store steinhus uten vinduer, med damer som høster inn ris, mennesker som ser på oss. "Åh. Enda flere turister", tenker de nok, mens vi er på vei til Durbar Square - turistenes "må se". Her er nemlig kjernen for alle Nepals templer, palasser og kongelige fenomener.
Inn gjennom den store porten går vi, og så står vi på den åpne plassen. Jeg ser templer i alle størrelser. Store, små, smale, høye. Hvert tempel er for en spesiell gud, forteller Nisjan, mens jeg ser meg forbauset omring av all denne storheten, all denne makten, all denne æren til disse gudene. Da får øye på den mest kjente av de alle: Fem etasjes tempelet, bygd på 40 dager. Storslått står den liksom for seg selv for å vitne om sin overdådighet, sin unikhet.
Så langt fra min egen tro dette er, slår det meg, mens jeg kjenner åndskampen.

2008-11-02T11:02:00.003+01:00

Nepalske jenter i nysydde kurtaer.

2008-10-28T14:55:00.005+01:00

Jeg er blitt kjent med en student.
Han forteller meg at han ble kristen som 15 åring. Før det var han byens værste. Han var gangster. Han viser meg tatoveringer, fortaller om foreldrene som var redd han skulle ta barna deres fra dem. Han røykte, drakk, stjelte og alle hadde gitt han opp. Han forteller at så langt som å ta narkotika hadde han ikke gått, selv om det ikke var langt fra. Da han ble kristen ble hele han forandret. Alt i det tidligere livet la han fra seg, og begynte å stole heilt og fult på Gud. "Guds kjærlighet overbeviste meg".

Han sier han er klar for å dø for Jesus. Så bevisst. Han er oppslukt i Guds ord, og basserer virkelig hele livet sitt på det. Han hadde mange kjente i maoistpartiet, men nå fryser de han ut. De har truet han og sier han vil bli naglet til et kors på samme måte som Jesus, men det er da han forteller: "Jeg er klar". Han vil heller dø for Jesus og ha evig liv, enn å fornekte Han og komme til fortapelsen. For et vitne han er!! Jeg forteller jeg er redd, men da ler han. "Vi har ingenting å tape", sier han. De har en sånn endeløs frimodighet.

Disse ungdommene er sanne forbilder. De samles for å rydde og feie en av grønnsaksgatene. Det å feie er en jobb utenfor kastesystemet, og de som gjør det blir sett ned på. Som kristne trosser disse ungdommene det. Mens de gjør dette deler de samtidig ut vitnesbyrd om en dame som var gal før hun ble kristen. Den dagen hun tok i mot Jesus ble hun frisk. Min nye venn gir meg et hefte, men det var da en mann kom bort til meg. Han tok arket ut av hendene mine, og virket desperat. Han hadde fillete bukser, halvåpen skjorte, skitten i ansikt og hender. Litt sjokket stopper jeg opp. Studenten kom bort og begynte å snakke med han. Etterpå blir jeg fortalt at denne mannen er alkoholiker, men nå er han villig til å gi slipp på det. Han hadde ingenting å komme med lengre, hvis ikke en kirke kunne hjelpe han. Han spurde om hjelp til å finne en han kunne gå i. Det ble så sterkt for meg. Måten denne unge studenten møtte denne mannen på. Hvorfor gjør de det: "For å vise at vi ikke er av denne verden" smiler han lurt til meg. Så lite frykt som finnes i denne 20 åringe gutten.

2008-10-23T17:54:00.001+02:00

I går var nok en bra dag.

Vi tre jenter ble ført til Baktapur inn på smale veier, langt, langt bort fra all eksos, røyk, mas og harking, og over til grønne sletter der ender, haner og gjeiter får fritt spillerom. Nisjan, vår vert, viser vei til huset sitt. Så enkelt. Så primitivt. Huset består av leir med jordvegger og jordgulv. Det er lavt under taket, og trappene er så små at du tror de skal knekke når du trår på dem. Men eventyret stoppet ikke her. Nisjan fører oss gjennom landsbygden på smale stier langs åkre av sennepsblomstrer og andre grønnsaker. Her kommer gjeiter og andre små dyr gående forbi. Vi passerer små jordhus og stråhus lagt for oppbevaring, og vi går og går og går til vi tilslutt ser utover endeløse marker fulle av risplanter. Det er nemlig tid for risinnhøsing på landybygden.

På en dag ble vi forvandlet fra byjenter til rette landsbykvinner med hjåer og rennende svette. I 26 grader og steikende sol fikk vi være vitne til årets høydepunkt, der hele familien samles ute på engene. Nisjan fortalte oss prosedyren:
1: Kvinner står med hjåer og kutter risplantene langs jordflaten, for så å legge dem i passe bunter.
2: Disse buntene blir bært av menn til filemaskinen, hvor to unge gutter skiller riskornene fra selve planten
3: Etterhvert som riskornene samler seg opp blir de lagt på et stort fat som ristes slik at støvet forsvinner av dem.
4: Risen blir så samlet i store sekker som blir bært tilbake til huset, mens resten av risplanten settes til tørk, for så å bli brukt som for til husdyr.

Det som er så utrolig med denne prosessen er at alt blir gjort for hånd. Fra 5 om morningen til 5 på ettermiddagen står kvinnene krumbøyd, mens mennene bærer tunge bører. Vi jentene fikk lov å prøve, og det var virkelig en utfordring å stå slik i den sterke solen. Jeg ser opp til disse menneskene. For deres iver, for deres kjærlighet til jorden og den måten de forvalter den på.
Det var virkelig en opplevelse verdt å få være med på! Takknemlig.

2008-10-18T14:16:00.002+02:00

Nå begynner dagene å gå her i Katmandu, og jeg kjenner en fred. Her er det ingen som forventer mer av meg enn det jeg makter. Her er ingen som krever hvordan jeg skal være. Her er det ingen som peker på meg og sier at jeg er udugelig. Her føler jeg at tiden kommer. Den går ikke. Jeg kjenner en fred, og jeg slapper av. Vi lever primitivt, og jeg begynner å kjenne gleden av de enkle tingene som:

- Endelig å få dusje etter en uke.
- Det å få skylle ned i do.
- Våre kjære naboer som begynner å kjenne oss igjen, og smiler velkommen.
- Få koste litt støv ut av toppetasjen.
- Få strømmen tilbake.

Jeg takker Gud for at Han gir meg denne roen, og jeg må smile ved tanken på at Han har en plan for meg. Jeg er forberedt på frustrasjon, på tårer, på utfordringer, men jeg gleder meg når jeg tenker på Guds løfter.

Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd.
Jes 41:10

2008-10-12T12:29:00.007+02:00

I dag skjedde det store. Jeg har ALDRI vært så mett, og da mener jeg ALDRI!!

Maya tar oss jenter og Raadha med til søsteren sin på middag. Med godt mot trer vi inn i huset etter å ha tatt buss og ha gått et lite stykke. Vi setter oss ned og ser på de tre barna som leker på gulvet. Svogeren til Maya hilser oss "Namaste", som bekrefter at de ikke kristne. Det merket vi også fort ettersom huset var preget av hinduistiske guder.
Mat: Middag? Nei det var forrett. Fem fat plasseres framfor oss. To med noe tortillalignende kjeks, sånne rosa "puter" du får til forrett på kinaresturant og brente nøtter. Et annet fat var en pepperkakelignende blanding med enda flere nøtter. På de to siste fantes noe gulgrønt basillikum med smak av bitterhet, og så: Gjeiteinvoller!! Aldri har jeg smakt noe så dårlig! Noen føltes ut som store, seige, myke fettklumper. Andre som halvlunkne, klumpete tarmer, altfor klissete til å svelges med en gang. Smaken av hvitløk og chilli blandet med konsistensen ble hengende igjen, umulig å fortære med vann.
Jeg liker ALL mat. Trodde jeg værtfall. Jeg puster rolig etter første tygg. Vi MÅ spise alt, ellers vil familien bli fornærmet. Takk og lov for at Sigrun tar ansvar og spiser mye mer enn meg og Kristin. Det værste er når Sigrun begynner å brekke seg når Maya og svogeren står rett over oss. Jeg tror nok Maya skjønner at vi sliter. Problemet mitt er at jeg må le heile tiden for de to andre jentene ba gjennom kroppsspråket om nåde fra å spise resten. Vi sliter. Skikkelig!! Jeg må kvele latteren gjennom å hoste, og skylde på at det er chillien. Noe det faktisk ikkje er i maten i hele tatt. Guri. Svogeren spør om vi vil ha meir rosa puter, og vi må bare smile å si ja takk. Gubba. Det fæleste. Bortsatt fra når vi forstår at dette bare er forrett.
Så middag. Vi reiser oss og sitter oss på gulvet og inn kommer mat, på mat, på mat. Takk og lov for at de ikke tar på så mye ris. Litt ris, men sikkert syv - åtte tillegsretter med grønnsaker, en slimete gusjegulrødt tomatblanding og mer av det forferdelig ekkle gule bitre. Det kommer fisk og mer gjeitekjøtt. Daahl til risen og bambussuppe. Vi spiser, spiser, spiser, spiser. Så ny runde. Vi trodde vi fikk lite ris? Mer ris, mer grønnsaker, sopp, daahl, mer, mer, mer. Aldri stopp. ALDRI!! Jeg tror jeg skal spy. Maten er så langt oppe i halsen på meg. Aldri har jeg vært så mett, og så sitter de smilende ved siden av oss. Smil tilbake. "Mitocha"- Godt. "Ah. Så du vil ha mer?" Mer, mer, mer. Smil. Takk, takk, takk. Jeg går på autopilot. Smil, tygg, svell. Smil, tygg, svell. Jeg knapper opp knappen i buksen i smug og smekken går ned av seg selv. Smil, tygg, svell. Da jeg har bambus suppe, fisk og resten av Daahlen igjen sier Maya svakt: "Klarer du ikke mer kan du stoppe". Åh, takk Gud. Takk, takk, takk. Jeg sier det igjen:
ALDRI har jeg vært så mett! Og aldri skal eg bli det heller! Forhåpentligvis.

2008-10-08T16:07:00.005+02:00

Nå har det gått seks dager siden mitt Nepal eventyr begynte, og ettersom sjefen, KP, er reist vekk er det opptil oss å fordrive tiden i 9 dager til:

- Driver innhandling til topp- etasjon vår: Ris- og vannkoker!

- Besøker den norske ambassaden

- Spiser rekechips og drikker energidrikk

- Vasker klær for hånd

- Går på jakt etter flate, fortløpende edderkopper.

Ellers:

Leser pensum - Men det var vell ingen bombe
Dusjer i KALDT vann
Tar en tur ned i underetasjen til vertsfamilien og lærer litt Nepali - Ma aliali nepali bolchu
Koker kaffe på vannkokeren vår
Hopper fra tak til tak
Spiser ris - Alt for mykje ris
Leser 2. korinter, synger nepali- sanger og ber med familien

Plan videre til KP kjem:

Gå tur
Kjøpe vann
Dra til den danskeambassade
Gudstjeneste
Finne ein resturant med kjøtt
OG lese pensum

2008-10-06T10:30:00.008+02:00

Vi går på tur, og langs veien er biler, busser og mopeder som kjører forbi og tuter på alt og alle. Boss ligger langs veiene, og noen sitter i små skur for å komme seg unna blikk og støvete gater. Vi bestemmer oss for å gå til høyre i veikrysset, og her: Lukten av gress!! Åh! Så deilig. Her er unger som leker og ler herlig ekte. Voksne bygger hus, men ser nysgjerrig opp da vi går forbi. Her er bossplukkere og gamle som nyter solens stråler. Nei, Kathmandudalen er ikke bare støv, eksos og støy. Her er så mye mer.

2008-10-04T14:36:00.003+02:00

Det første åndedrag.

Å trekke inn pusten mens en går ut av flyet, å kjenne en klam, fuktig og inntrengende luft skaper følelsen og bekreftelsen om at dette er langt hjemmefra. Nepal, Kathmandu, neste. Mens vi går gjennom flyplassen og hiver etter pusten, desperat etter luft, hører vi summingen av et annet språk: Nepali. Du føler du stopper litt opp, at alle rundt deg går, så står du igjen som et hemmet barn i mengden. I en mengde av 2 millioner mennesker i Kathmandu. Det tar tid å forstå: "Nå er jeg HER". Summingen av mannsstemmer blir større og det går opp for meg: Nepal! Mennesker ser på oss. Storøyde. 3 jenter. Hvite. 19. Midt i Nepal. KP, vår sjef, og Yeshuda, en student, tar oss i mot på flyplassen, gav oss blomsterkranser rundt halsen, og et stor «Joymasi»: En varm, kristen velkomst. Så smilende, så hjertelig, så gjestfri. De hjelper oss inn i en taxi og fører oss gjennom Kathmandu. Her er reklamer på husene, mennesker, sykler og biler som krysser gatene uavhengig av om det er noen der fra før av. Støvet i gatene virvler opp, og jeg må lukke øynene for å ikke bli blenda av det. Det er og lyder overalt. Aldri stillhet: Fløytende biler, bjeffende hunder, harkende menn, kvinner som roper, barn som ler, bygningsarbeid. Nei, det er aldri stille her i Kathmandu.

2008-09-30T17:28:00.004+02:00

Nå kjenner jeg det. Langt, langt, langt ned i magen. Om 12 timer sitter jeg på flyet på vei til Kathmandu, Nepal.
Må Gud gi meg styrke og fred.

2008-09-27T19:12:00.000+02:00

Nå sitter jeg her hjemme, og ser rundt meg. Det er så rart å tenke på at for 6 uker siden skulle jeg til å begynne på Hald. Et helt annerledes år. Og det har det jammen meg blitt. Allerede kjenner jeg at jeg er blitt utfordret, der eg må stille spørsmål om meg selv og mitt eget liv. Min kultur. Dette kan by på mye usikkerhet, men det er da jeg er takknemlig for at jeg ikke er den eneste som lærer og som må reflektere over hvem jeg vil være og hvordan jeg vil møte menensker. Alle som er studenter på Hald, alle internasjonale, norske, blonde, mørkhårede, rødhårde, lave og høye må ta stilling til dette. Spørsmålet: "Hva har jeg gjort?" er et kjent spørsmål gjennom disse ukene med utrolig utfordrende undervisning og informasjon om sikkerhet og vanskeligheter i utepraksis. Likevel er dette et år og noen uker jeg aldri kunne ha vært foruten! Jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt kjent med så mange unike mennesker skapt av Gud med sine særegne egenskaper. Alle utfyller vi hverandre, og skaper et miljø som det er vanskelig å reise fra. Torsdag hadde vi avslutningsfest, og det var da det gikk opp for meg hvor glad jeg er blitt i alle sammen. Så mye glede og kjærlighet, så mye støtte og oppmuntringer. Takk for uforglemmelige uker sammen med dere alle, der dere gir så utrolig mye av dere selv.
Guds fred og velsignelse over praksisen deres, og husk å ikke være den som andre eller du selv ønsker å være, men den som Gud har satt deg til. Ha fokus på Gud, og Han vil gi dere fred, styrke, frimodighet og kjærlighet.
Så sees vi plutselig igjen på Hald!

2008-09-23T10:38:00.002+02:00

Siste veke på Hald. Aller siste før vi skilles. I 6 mnd. Klar? Neppe. Men ja: Eg gleder meg. Veldig. Likevel merker eg at det er nåke vemodig over denne veko. Fellesskap. Trygghet. Visdom og kunnskap. Nærhet. Vennskap utenfor landegrenser, kontinenter. Denne veka er det mange følelser. Usikkerhet. Frykt. Eg er redd. For å reise og forlate det trygge. Tårer. Klumpen i halsen er allerede til stede.
Eg er takknemlig. Takknemlig for nye vennskap. For å lære. For å se. For muligheten.
Takk.

2008-09-16T22:06:00.007+02:00

Ja, huset vårt har ein lukt: Hund - våt hund. Gamle antikviteter fra 1800- tallet. Fiskegryte. Heime. Det lukter godt. Og alt er som før. Alt. Det vil si bortsatt fra pappa's nye klokke i hagen. Alt er det samme. Kanskje bortsatt fra meg. Går det ann å gå på Hald uten å bli prega? Neppe. Hm. Eg lurer på om dei merka det heime.
Uansett. Det var godt:
- Å møte mamma på flyplassen.
- Å kjøre bil igjen.
- Å komme heim til voffsane.
- Å møte søsken og tantebarn.
- Å gå inn på sitt eige rom, som BARE er sitt eget.
- Siv Helen. Å bare kunne vera til - uten å streve - rundt mi nære venninne.
- Og ikkje minst: OPPHEVE snopeloven. Godt. Befreinde. Var beste sjokoladekako på lenge for å sei det sånn!
- Å drikke te i solveggen
- Å hente pappa på flyplassen.
- Å gå på kino med Andreas, Cecilie og Jon Amador.
Det er no eg forstår. Forstår endo litt bedre. Kor mykje familien min og mine nære betyr for meg.
Takk for ei fantastisk heimreise-helg!

2008-09-08T16:46:00.005+02:00

Nå har det seg faktisk sånn at engelsken min blir verre og verre. Ja, vokubularet har utvidet seg noen hakk med ord som "deeds", "holistic" og "participatory processes- ownership". Likevel viser det seg det at fraser som "what's the clock" og "that's a downtrip" har lurt seg inn. Det er heller ikkje kontroll på was/were. Jaja. Det er jammen meg bra eg bare skal kommunisere på nepali dei neste 6 mnd.

2008-09-04T12:20:00.005+02:00

Mennesket prøver å finne styrken i seg selv. Søker. Leter. Etter hva? Sannheten. Hvorfor bry seg med sannheten? Hvem trenger vel den? Vår vestlige verden preges av individualisme og pluralisme. Vi mennesker virker så mye sterkere enn det vi egentlig er. Hvem trenger vell noen sterkere enn seg selv? En Gud? Vi har kontroll. Stolthet. Vår stolthet og egoisme har en tendens til å vise en sterk og uoppnåelig personlighet. Full kontroll. Vi søker vår egen lykke, og ønsker å oppnå bekreftelser.

"Det som før ble jakt på selvopptatthet ble nå kalt selvrealisering. Det som en gang ble kalt moralsk uansvarlighet ble nå kalt frihet til å finne seg selv. Det som engang ble betraktet som avskyelig og uanstendig ble nå tolerert. En føl- godt- religion" - Francine Rivers.

I møte med andre mennesker må vi lære oss å se oss selv i et annet perspektiv. Vårt samfunn søker selvrealiserimg, frihet til å finne seg selv. Toleranse. Mer og mer blir tolerert, og mindre og mindre blir tabu belagt. Vi må gå i oss selv. Vi må se at respekt, ydmykhet og evnen til undring er kanskje de mest verdifulle egenskapene vi kan ha. Vi må lære. Jo mer vi lærer om hverandre, og jo mer vi går i oss selv som enkeltindivid, samfunn, jo mer går det opp for oss hvor små vi er.

Hvordan kan et menneske si at det er dets egen herre? Hvordan kan et menneske stille seg over et annet? Vi er svake. Små. For fristelser. For synden som lurer rundt hvert hjørne. Og det er skremmende. Men takk. Takk for korset. Takk for nåden. Frelsen.

Hva skjer når vi blir brutt ned? Kjenner at vi mister fotfeste? Hvor skal vi da søke? Hvem skal gi oss styrke når vår egen styrke svikter? Vi opplever skuffelse. Vold. Hat. Sorg. Frustrasjon. Dette er skygger av verdens kjærlighet. Vi må tilbake til den første kjærlighet. Guds kjærlighet. Uten skyggedaler.

"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" - Joh 14:27

Hvordan kan et menneske si: "Jeg er min egen Herre?"

2008-08-29T13:34:00.004+02:00

Eg savner:

1: Ein kvit sokk.
2: Ein svart sokk.
3: Tøymykner

Nei. Klesvasking er gjerne ikkje min greie.

2008-08-28T19:04:00.004+02:00

Ein liten innføring om Hald internasjonale Senter.

Hald består av 3 hus:
Det midterste ble kjøpt i 1897 av Jens Bugge, og det er her vi har matsalen vår. Fantastisk god hjemmelaga mat med god variasjon! Deilig:)
Venstre fløy ble oppført i 1915 og inneholder utskårne og dekorerte tak i renessansestil med 42 utskjerte hoder som symboliserer sorg, glede, mismot, osv. Det er her peisestøvo holder sted med 4 kulehull i taket fra 2.verdenskrig.
Østre fløy er opprinnelig et hus fra 1750 årene fra Mandal, men ble hentet og oppført i 1916. Det er i dette bygget vi har tv-rommet, men først og fremst den fantaske blåsalen. Det er som ein ballsal fra 1800- tallet. Det eineste du mangler er dei fantastiske kjolene og musikk til dans.
Hald bygget ser rett og slett ut som eit gammelt slott frå 1800- tallet med nydelige utskjæringer og detaljer. Føler meg som ei lita prinsesse her i desse gammle antikvitetene:)

I 1988 kjøpte Laget bygget, og i dag har NKSS, NMS og Strømmestiftelsen slått seg sammen om å sende ut norske studenter og ta inn internasjonale studenter. Linjene på Hald heter Fokus (NKSS) (Eg reiser då altså gjennom Fokus med visjon om å gjere Jesus kjent på skoler og studiesteder så han blir trodd, elsket og etterfulgt - En student om gangen), Team Nettverk (NMS) og Act Now (Strømmestiftelsen), og for 55 ooo kr får ca 40 norske studenter muligheten til å reise til eit ant land i 6-7 mnd. No er vi først plassert her i Mandal på nydelige Hald internat, der vi no har 6 uker med forberedelsekurs.
Tema vi går gjennom:
1. Kultur og tverrkulturell forståelse
2. Bistand og utvikling
3. Bibel, misjon og diakoni.
4. Lederutvikling og personlig vekst
5. Informasjon, kommunikasjon og formidling.

Forberedelsene går ikke bare på undervisning, men det at vi har et internajonalt miljø gjør og at vi lever i ein kulturell boble. Her er nemlig 14 nasjoner representert med ca. 30 internasjonale. Derfor får vi ein god innføring i språk og kultur allerede her på Hald. Men det er faktisk og ein utrulig fantastisk mulighet å ha eit åndelig fellesskap med dei internasjonale som virkelig er seg sjøl. På mandager har vi "Praise and Prayer" som studentene sjøl arrangerer med lovsang og vitnesbryd, og på onsdager har vi "Faith and Mind" som går på innføring i kristen tro.

Hm. Det er jammen meg litt av ein liten boble vi lever i her på Hald i lille Mandal. Ja. Eg liker det.

2008-08-26T23:04:00.000+02:00

Stemingsrapport.
Hald Internasjonale Senter: Min heim i 13 dager. 13 dager faktisk. Dagene har gått i ett. Og internatlivet har allerede begynt å ta form med seine kvelder og trøtte ansikter som møter opp 5 min forseint til dagens undervisning. Men undervisningen. Ah: Så spennende!! Temaer: Lederskap, misjon og fattigdom. Det er utrulig spennende, men veldig krevende. Du må virkelig gi av deg sjøl. Ofre deg som leder. Kunne ta ansvar, være et medmenneske. Vise trua gjennom den du er som person, og kjempe mot fattigdom. Være villig, og ikkje gje opp. Du kan sitte med følelsen av at ingenting hjelper. Ka kan eg gjere? Det er jo bare meg?.. Tenk om vi som tenker at ein person ikkje kan gjere så mykje, kunne slått oss sammen. Hm. Det er ein tanke. Då kunne vi gjort mykje då! Likevel er det bare ein tanke. Akkurat no.
Eg merker at eg føler meg litt hjelpesløs. Eg er flau. Flau over min evne til å reflektere over verden, og at eg lett kan sette meg og min kultur i eit bedre lys.
Hald er vell begynnelsen på nåke bedre. Nåke eg ikkje veit ka eg har gjort, eller ka eg har begitt meg ut på. Eg har vell ikkje akkurat kontroll, men det er vell sånn det skal være? Å ha gått ut av trygghetssono. Dette er mitt år. Mitt annerledes år bestående av prøvelser og utfordringer, men og mykje glede og latter. Eg begynner å bli klar. Så klar som eg kan bli. Akkurat for øyeblikket.

2008-08-19T07:44:00.005+02:00

Menneskesønnen.
Som en bekreftelse på sitt slektsskap til både Gud og mennesket, ble "menneskesønnen" en tittel Jesus brukte om seg selv. Jesus viser Guds sanne åsyn, og med sin kjærlighet og død understreker Han at Han var villig og i stand til å hjelpe dem i nød. Jesus, menneskesønnen, mesias, er vår frelser, og gir oss forlikelse med Gud slik at vi blir verdig å stå fremfor Hans allmektige trone, rettferdig og levende.
Vi som mennesker må likevel forstå. Skjønne. Være villig til å bekjenne våre synder.

"Den som vil komme etter Meg, må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg" Mark 8:34

Det koster å være Guds barn. Gud bryr seg om lydighet, og ser dem som lyder Bibelen, Hans Ord, og ærer det gjennom sin atferd. Hvem er vi da til å dømme andre? Hvem er vi til å leite etter feil hos vår neste? Hvem er vi til å søke vår egen vilje? Jesus oppfordrer oss til å se oss selv som syndere - ta bjelken ut av vårt eget øye. Han statuerer et eksempel for oss ved sin stadige barmhjertighet til andre mennesker, og vi som kristne er satt til å bli mer og mer lik Han. Vi må legge ned vårt eget, og la Menneskesønnen forme oss innenfra.

"Gud: Gi meg evne til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å endre det jeg kan, og visdom til å skjønne forskjellen" - Francine Rivers.

2008-08-15T08:49:00.002+02:00

Guri. Kor skal eg begynne. Eg ligg på det gammle internatet. Med Arnhild, som skal til Madagaskar med Ingrid, og ei frå Madagaskar. Seheno, etter ein blomst! Vi lever virkelig i ei boble her – snakker engelsk heile dagen, og kultur. Guri. Kulturene. Det føles ut som om alle kulturene frå alle verdens hjørner er samla her – i lille Mandal! Eg kan gjerne sei at eg har kryssa ein del landegrenser. Frankrike, Madagaskar, Brasil, Uganda – og ikkje minst Nepal. Mira name Marianne ho. Mitt navn er Marianne. Er LÆRER. Eg lærer ikkje, men LÆRER! Virkelig lærer. Å respektere. Forstå. Og vi trudde Norge var verdens navle? Åpningen bestod av dans frå Brasil, sang frå Rwanda og tale frå rektor: Om å være tilstede. Dette året er nødvendig. Godt, og utfordrende. Eg kom i snakk med ei frå Uganda – om omskjerelse. Kultursjokk. Menn danser naken med eit sjal rundt hoftene. Hopper opp og ned på gato framfor alle og ein kvar som vil sjå. Så skjer omskjærelsen. Dei skal stå med hendene opp mot himmelen uten å lukke augene. Uten å vise svakhet. Viser dei svakhet blir dei ikkje menn, men gutter - and nobody wants a boy (som vi sei her). Det som er så rart er at dette skjer no. I denne verden, i min tid, og eg aner ingenting om det. Alt høres så fjernt ut. Så mykje har dei å dele. Så mange tanker, og dei vil virkelig dele. Allerede no har eg hørt så mykje. Og dei er så åpne. Så glad for at vi vil lytte. Så gjestfrie, så glad i å danse, synge. Dei synger frå sjela si. Med alt dei har. Allerede første dag, begynner eg å forstå. Å kjenne på kroppen for ein samensatt verden vi lever i! .. Og religionen. Trua. Dei er ikkje som oss – innestengte, og redde for å fortelle omverdenen om si tru. Seheno viste meg bilder frå kyrkja si. Åh. For eit fellesskap – for ein tilhørighet. Så naturlig det er for ho å dele si tru. Vi har så altfor mykje å lære. Vi er brødre og søstre med alle kristine – alle troende – i heile verden. Det er ingen landegrenser som skiller oss. Ho viste meg nåke allerede første kveld, uten å tenke over det: Good Night, sa eg. Ho svare det samme. Det blir stille, før ho plutselig reiser eg opp. O No! I forgot to pray!! Det blir stille, og eg ser ho ber. Ho legger seg ned, og sovner.

Konklusjon dag 1: Vi i Norge er virkelig ikkje verdens navle, og er ikkje kongen på haugen. Vi må bli ydmyke i møte med andre mennesker!

2008-08-10T15:35:00.007+02:00

Ah. Idag jogga eg i regnet - med Beady Belle i ørene - og avslutta med begge beina godt planta på jorda - i ein stor plaskedam. Forfriskende:)
Så mamma: Blir eg sjuk til Hald er det derfor:)

Bilde: Siv Helen

2008-08-01T16:09:00.000+02:00

No kjenner eg det. Kjenner det langt ned i magen. Eg veit det er ein følelse. Eller kanskje er det vell fleire: Glede, nervøsitet, nysgjerrighet. Det kribler rett og slett. Grunnen, spør du kanskje om? .. Om nøyaktig 13 dager sitter eg på bussen til Mandal og Hald! Vell uviten om året som ligg framfor meg. Kanskje det er nettopp derfor eg gruer meg. Uvissheten og følelsen av å ikkje å ha kontroll er sterk. Dette året skulle vell kanskje vera sånn og: Å gå ut av trygghetssona. Eg trenger å bli utfordra - få andre impulser - få ein større forståelse for den verden vi lever i. Det er kanskje naturlig å gå inn med ein skrekkblanda fryd. Problemet er vell bare at det stresser meg. Gjennom heile sommeren har eg prøvd å la vera å tenke på det. Tenke på at eg reiser frå mamma, pappa, tantebarn og søsken, Siv Helen, Andreas, Ingrid, Johanne, osv - Eg reiser frå Sotra, Bergen, Norge. No begynner det faktisk å gå opp for meg. Eg reiser. Reiser vekk. 1 år.

Som menneske er eg et følelsesmessig vrak. Usikker. Fortvilt. Men i neste øyeblikk: Glad og klar. Det er då eg takker Gud for at Han er stabil. Han har kontroll og har styringen. Eg veit at Gud ønsker dette for mitt liv, og eg ber om at Han må utruste meg til å vera Hans tjener på Hald og i Nepal. I kol 1:23 a) står det: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir". Når vi står grunnfesta i trua på Jesus, kan vi flytte fjell, for "alt er mulig for den som tror". Vi kan legge alt vi har på hjertet fram for Gud, og med frimodighet tru at Han hører oss når vi ber om nåke etter Hans vilje. Å kvile i dette gir trygghet, og eg kan gå inn i året med ein ro og visshet. Takk Gud.

2008-07-26T01:50:00.000+02:00

Marianne er blitt ein blogger.
Etter fullført videregående på Danielsen, står Hald og Nepal for tur, og gjennom skrivingen kan venner og familie ta del i opplevelser, tanker og følelser sammen med meg.
Velkommen inn i varmen