søndag 27. september 2009

Jeg sitter ved den blå stein, venter og ser på menneskene som går forbi. Det er da jeg får øye på denne mannen. Mannen med en rusten sykkel. Han samler sammen sine utslittte og brukte saker - det ingen andre vil ha. Han går lutet, og man kan begynne å lure. Lure på hvordan han en gang var. Hvorfor ble han slik, denne mannen med sykkelen? Så mange tanker, meninger som vi gjerne aldri vil forstå - og som værtfall ikke vil hjelpe han.

Jeg finner frem lommeboken og lurer på å gi han noen mynter, men... Tenk om. Tenk om jeg kanskje måtte bruke myntene selv? Unskyldninger. Mange av dem. Jeg blir sittende ved stenen mens jeg ser den lutede ta små steg om gangen. Rolig. Uten å bry seg om blikkene fra den fremmede og travle folkemassen. Virker som om han ikke bryr seg om dem. Kanskje har han glemt. Glemt hvordan det er å bli elsket, å bli berørt, satt pris på. Jeg ser et lite barn. Det er en liten gutt som kommer springende og glad bort til han. Den lille stryker den gamle på armen og smiler, mens en liten hånd med ti kroner rekkes frem. "Værsågod", sier han. Den gamle får en rykning i munnviken og svarer takk. En hullete lommebok åpnes og mynten puttes oppi, mens gutten får øye på noen duer og springer etter dem.

Det går opp for meg: Barn har så mye å lære oss. Uten unnskyldninger og uten menneskefrykt er de seg selv. Spontane, lekne og hjelpsomme.
Må vi bli som barn igjen.

torsdag 24. september 2009

Høstens Planer:
Sy: kjole, skjørt
Hekle: knapper
Strikke: alpelue, hansker, bolero, sokketøffler
..
Og ja. Studere.

I en travel studenthverdag er det jammen meg godt å ha kaffekos med Siv Helen - og ikke minst en fantastisk god pappa som stiller med hjemmebakt eplekake og nypresset eplejuice fra Hardanger.



Takk Hardanger
Takk pappa

torsdag 17. september 2009

I dag har jeg hatt en slik dag. En dag der jeg kjenner at luften lukter. At kulden svir i nesen og at det prikker ut i fingertuppene. Hjertet dunker, og jeg må trekke pusten noen ekstra ganger for å vite at jeg faktisk er.

Etter en dag hvor setningen "alt er relativt" har blitt ledd av, må jeg spørre meg selv: Er dette sannhet? Jeg velger å tro: NEI!
Jeg ønsker å følge Jesus. Den kristne tro setter overgivelse til barmhjertighetens Gud sentralt. Gud kommer til oss som kjærlighet, i kjærlighet og for kjærlighetens skyld. Dette gir meg retningslinjer og fokus i en verden påvirket av en rekke romantiserende og sentimentale trossamfunn. Jeg velger å tro på den sterke, forvandlende kjærligheten i Jesus Kristus.

Dette gir meg mening, trygghet, glede, trøst, frihet. Jeg smiler og sender opp ett stille takk. Takk for at jeg får trekke pusten enda en gang, kjenne hjerte dunke og høstkulden svi i nesen.

"..for jeg vet på hvem jeg tror på"
2.Tim 1:12

onsdag 16. september 2009

Ukens overraskelse:

Salsadansing med NEPALESER i Bergen.

Du kan tro jeg ble passe bevegelseslammet på dansegulvet.
Men heldigvis: med en nepalesers hofevrikkinger kan man ikke gjøre annet enn å vrikke med.

lørdag 12. september 2009

Etter en pose med

ble lørdagens bursdagsfeiring erstattet med leilighetens

Lenge leve det sunne studentlivet. Flott.
Gratulerer med dagen, Hanne!

fredag 11. september 2009

Thomas Dybdahl fortjener et bilde.


Se. Han kler utformingen på bloggen.