Nå begynner dagene å gå her i Katmandu, og jeg kjenner en fred. Her er det ingen som forventer mer av meg enn det jeg makter. Her er ingen som krever hvordan jeg skal være. Her er det ingen som peker på meg og sier at jeg er udugelig. Her føler jeg at tiden kommer. Den går ikke. Jeg kjenner en fred, og jeg slapper av. Vi lever primitivt, og jeg begynner å kjenne gleden av de enkle tingene som:

- Endelig å få dusje etter en uke.
- Det å få skylle ned i do.
- Våre kjære naboer som begynner å kjenne oss igjen, og smiler velkommen.
- Få koste litt støv ut av toppetasjen.
- Få strømmen tilbake.

Jeg takker Gud for at Han gir meg denne roen, og jeg må smile ved tanken på at Han har en plan for meg. Jeg er forberedt på frustrasjon, på tårer, på utfordringer, men jeg gleder meg når jeg tenker på Guds løfter.

Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd.
Jes 41:10