Jeg har denne vinteren tenkt på en del spørsmål knyttet til det å bekjenne seg til den kristne tro - for hva innebærer nettopp det: å være en kristen?
Jeg frykter å bli en "likegyldig kristen" på samme måte som en "likegyldig ikke- kristen". Hva mener jeg med likegyldig? At jeg lar meg prege i så stor grad av dagens tidsånd hvor alle faste rammer flyter over i et evig kaos. Muligheten for tro og overbevisning blir rett og slett for mye å forholde seg til.
Er jeg kristen fordi jeg studerer den kristne tro, har kristne venner? Lever jeg i en trygghet, hvor jeg lener meg til det kristne miljøet fremfor Guds Ords kilde - Jesus? For all del, ikke misforstå: Vi er skapt i fellesskap som del av kristi legeme, men spørsmålet er hvorvidt vi er bevisste på hva som er vår grobunn.

Og hva med tvil? Om alle trygge rammer skulle forsvinne, og man må forholde seg til den "usynlige" Gud. Lever jeg som om Gud er levende? Iblant trekker jeg meg unna ettersom skuffelsen over nok et ubesvart bønnerop blir for stor. Jeg innser at man ikke kan sette likhetstegn mellom det å kjenne Gud og et menneske, hvor skillet går mellom det synlige og usynlige. Så hvorfor bekjenner jeg meg som frelst? Jeg svarer som Simon Peter i Joh 6:68. Herre, hvem skal vi gå til? Det handler om å ha et bevisst forhold til tro og tillit. For om vissheten er totalt, hva skal man da tro? Jeg forventer ikke at troen skal forklare alt - tro er nemlig tillit og ikke visshet. Mysteriet om "usynlige" Gud kan ikke tilskrives endelige bevis, men som Pascal sier:
"Vi ser for mye til at det kan benektes og for lite til å være sikker.."

Jeg synes ikke det å være kristen er lett, hvor jeg ofte blir stilt til veggen med kristiske spørsmål det er utfordrende å svare på. Likevel er konklusjonen at det eneste som er vanskeligere enn å ha et forhold til en usynlig Gud, er å ikke ha det. Og kanskje er det her hemmligheten i kristenlivet er. Tillit og tro innebærer det å stole på. Guds Ord er Hans løfter til oss, og i fellesskapet finnes rom for tvil og vekst. Takk og lov.

Vi har fått et nytt familiemedlem på Sotra:

En kvinnlig jaktfasan blant andre småfugler i hagen. Skal si denne skiller seg ut og lager et nabostyr uten like. Hva hadde vell livet vært uten de små (store) gleder i hverdagen?

Som en god start på det nye studieåret går jeg til Bergen Offentlige Bibliotek. Ikke egentlig for å låne skolebøker, men bare som en tilvenning av synet på bøker, bøker, bøker. Mens jeg går der mellom høye bokhyller og rader fulle av gamle og nye innbindinger, kjenner jeg en dyp ære for alle disse ord. For skribentene som ydmyker og gir sine tanker til kritikerne. All den tid som er brukt på utforming av setninger, synonymer og metaforer - alt for at vi lesere kan få nyte, bli påminnet, inspirert, provosert. Biblioteket: bøkenes egen verden - ett skattekammer uten like.