I travelheten blir noe av roen borte.

Etter diakonipraksis på "Albatrossen - ettervernsenter for rusmisbrukere" v/ haraldsplass diakonale høgskole.

Jeg vurderer hva jeg skal ha på meg og ikke. For ikke å virke rikere, eller som om jeg er mer annerledes enn dem. Jeg gruer meg til hva jeg skal si - for hva om jeg trakker på allerede vonde tær?

Det handler om et rop fra et vanlig menneske. Et vanlig menneskes virkelighet, og hverdag. Hver og en har sin hverdag. Er vår virkelighet subjektiv? Og hva er egentlig virkelighet? Bare en kamp mot abstinensene?
"Albatrossen" ønsker at rusmisbrukere skal få reise seg på vingene - ja nettopp som en albatross. Livet har handlet om jaget etter penger. De 5000 kr for å dekke dagsdosen Man er villig til det meste! Hvem skal fange opp ropet? Vi snakker om farmasøytenes gullgruve, legens business og foreldrenes travelhet og eget slit.

12-14 åringer begynner på stoff. Noe er galt, og livet fremfor består av en kamp mot kroppen. Man føler seg som et skrikende barn, gjemt i en krok. Man roper ulv, ulv, og straffen kommer på en selv når samfunnet vender en ryggen. "Velferdsstaten er for Ola Nordmann. Alle andre faller utenom. Jeg blir oversett og fordømt", før jeg høre av en tidligere rusmisbruker. "Jeg ønsker å være ærlig med livet, for egentlig er ikke våre virkeligheter så annerledes. Vi ønsker en skulder å lene hodet på", sier han. "Jeg har endelig fått venner. Og jeg kan si endelig.. Endelig har jeg livet. Som 60 åring".

Jeg ser på mannen, men kjenner likevel på fremmedfrykt. Jeg føler meg handlingslammet etter at jeg forstår, hvertfall litt mer, om hvor komplekst problemet med narkotika er. For hva kan man egentlig gjøre?

Hva er det å være et medmenneske? Er vi medmennesker bare fordi samvittigheten tilsier det? Vi klarer ikke helt og fult å være et, for vi er redde. Redde for den for store belastningen. Hvor mye skal man egentlig involvere seg i et annet menneskes liv? 60 åringen snakker om egoismen i oss. Jeg er egoistisk. Det går opp for meg at jeg kanskje aktivt må gå inn for å være et medmenneske, siden vår individuelle kultur sier noe annet. Mennesket er mer enn øyet kan se. Jeg går hjem og rømmer fra deres virkelighet. For jeg har nemlig min egen..

Etter å ha skrevet oppgave om forbrukersamfunnets verdier blir jeg igrunn fortvilet og handlingslammet i et samfunn hvor en stabil og sikker virkelighet mangler. Man tar av og på identiteter, hvor valget er mellom ulike livsstiler og alternativer. Mennesket bruker krefter på å tene penger, slik at maken i de ytre varer og tjenester danner grunnlag for verdiprioriteringer og holdninger. Varenes verdi- investering fører til at penger, ting og påvirkning fra bla. reklame bestemmer tilværelsens mening og innhold. Kulturens bruk- og- kast mentalitet påvirker også de mellommenneskelige forhold. Man blir gjort til midler for hverandre vurdert etter nyttepremisser, ikke preget av mennekets indre kvaliteter. Identitetsdannelsen finner sted i opplevelseskulturen og livsstilen, og fellesskapet har verdi i rammen av enkeltmenneskets håp og lengsler.

I kristen tro er menneskets verdi gitt utfra Guds ord og handling, hvor Guds ubetingede kjærlighet bir gitt ved nåde i Jesus Kristus og til gjenskaperkraft ved Den Hellige Ånd. At Gud vedlikeholder og forankrer menneskets verdi i seg, innebærer å sette sin lit til og annerkjenne Herren over liv og død. Dette ved å ta imot nådens tro og gi slipp på egne ambisjoner og prestasjoner. Mennesket er skapt til fellesskap og tilhørighet til hverandre uavhengig av verdens skiller. Her er det sentralt at Guds tanker om oss daglig kommer til uttrykk gjennom konkrete handlinger og holdninger ovenfor våre medmennesker. Selv i særstillign i skaperveret er mennesket lite mot det mektige universet, og Gud selv. I sin svakhet kan mennesket bare tro at Gud verner og opprettholder det skapte. Derfor skal ikke menneskeheten ære seg selv, men trofast peke på Skaperen som er verdig all takk.

Den kristne tro bestemmer ikke menneskets verdi etter produktivitet og konsum, men etter egenverdien fra unnfangelsen av. En fundamental verdi som mennesket ikke kan gjøre seg fortjent til. Jesus viste en radikal interesse for enkeltmennesket med helhetlig og uhemmet omsorg for dets situasjon og behov, uavhengig av samfunnets verdier. Livet er en gave fra Gud Fader man får motta, og ikke noe man skal gjøre seg til herre over.

"Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?" -Sal 8:5

Jubel og takk til Kaizers Orchestra og Andreas for en svett, trangstappet og høylydt konsertopplevelse. Uforglemmelig.

Etter å ha jogget en halvkald kveld i februar i nedstampet snø ved fløyen, måtte jeg strekke armene mot himmelen i en stille bakgate, og takke Gud for alle gode gaver. Vi er i sannhet rikt velsignet!

En vanlig middag i heimen på Sotra:

Marianne og pappa knaser på torskehjerne, slurper på torsketunge og spytter på torskeøyner, mens mamma småplikker i kjøttet innimellom sure oppstøt.

Bon Appétit

Jeg har denne vinteren tenkt på en del spørsmål knyttet til det å bekjenne seg til den kristne tro - for hva innebærer nettopp det: å være en kristen?
Jeg frykter å bli en "likegyldig kristen" på samme måte som en "likegyldig ikke- kristen". Hva mener jeg med likegyldig? At jeg lar meg prege i så stor grad av dagens tidsånd hvor alle faste rammer flyter over i et evig kaos. Muligheten for tro og overbevisning blir rett og slett for mye å forholde seg til.
Er jeg kristen fordi jeg studerer den kristne tro, har kristne venner? Lever jeg i en trygghet, hvor jeg lener meg til det kristne miljøet fremfor Guds Ords kilde - Jesus? For all del, ikke misforstå: Vi er skapt i fellesskap som del av kristi legeme, men spørsmålet er hvorvidt vi er bevisste på hva som er vår grobunn.

Og hva med tvil? Om alle trygge rammer skulle forsvinne, og man må forholde seg til den "usynlige" Gud. Lever jeg som om Gud er levende? Iblant trekker jeg meg unna ettersom skuffelsen over nok et ubesvart bønnerop blir for stor. Jeg innser at man ikke kan sette likhetstegn mellom det å kjenne Gud og et menneske, hvor skillet går mellom det synlige og usynlige. Så hvorfor bekjenner jeg meg som frelst? Jeg svarer som Simon Peter i Joh 6:68. Herre, hvem skal vi gå til? Det handler om å ha et bevisst forhold til tro og tillit. For om vissheten er totalt, hva skal man da tro? Jeg forventer ikke at troen skal forklare alt - tro er nemlig tillit og ikke visshet. Mysteriet om "usynlige" Gud kan ikke tilskrives endelige bevis, men som Pascal sier:
"Vi ser for mye til at det kan benektes og for lite til å være sikker.."

Jeg synes ikke det å være kristen er lett, hvor jeg ofte blir stilt til veggen med kristiske spørsmål det er utfordrende å svare på. Likevel er konklusjonen at det eneste som er vanskeligere enn å ha et forhold til en usynlig Gud, er å ikke ha det. Og kanskje er det her hemmligheten i kristenlivet er. Tillit og tro innebærer det å stole på. Guds Ord er Hans løfter til oss, og i fellesskapet finnes rom for tvil og vekst. Takk og lov.

Vi har fått et nytt familiemedlem på Sotra:

En kvinnlig jaktfasan blant andre småfugler i hagen. Skal si denne skiller seg ut og lager et nabostyr uten like. Hva hadde vell livet vært uten de små (store) gleder i hverdagen?

Som en god start på det nye studieåret går jeg til Bergen Offentlige Bibliotek. Ikke egentlig for å låne skolebøker, men bare som en tilvenning av synet på bøker, bøker, bøker. Mens jeg går der mellom høye bokhyller og rader fulle av gamle og nye innbindinger, kjenner jeg en dyp ære for alle disse ord. For skribentene som ydmyker og gir sine tanker til kritikerne. All den tid som er brukt på utforming av setninger, synonymer og metaforer - alt for at vi lesere kan få nyte, bli påminnet, inspirert, provosert. Biblioteket: bøkenes egen verden - ett skattekammer uten like.

31. desember 2009. Det er noe med denne dagen som hvert år er vanskelig å beskrive. Noe sørgmodig, men samtidig nerveprirrende. Og dette spesielt i år, ettersom vi ikke bare går inn i ett nytt år, men også tiår. Jeg stiller meg samme spørsmål jeg har stilt hver nyttårsaften: Hva vil det nye bringe?

Selv om jeg vet jeg med forventning burde glede meg over det som forbredes der fremme, frykter jeg igrunn uvissheten. Jeg legger planer og drømmer meg bort i egne tanker om hvordan jeg skulle ønske jeg kunne forme min egen fremtid. Men så vet jeg: Hvem er jeg til å planlegge og styre? I meg selv er jeg egenrådig og egoistisk. Og kanskje frykter jeg nettopp det? Selv om jeg er usikker, vet jeg at Gud ønsker å forme meg - å få prege meg innenfra ved at jeg daglig tar opp mitt kors. Frykten er å miste kontroll, og gi den over til noe utenfor en selv.

"Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg" - Tove Jansson.

Jeg tror Jansson's ord er gode å ha i bakhodet. I meg selv er jeg svak, mens Herren gjør meg sterk, beroliger og trygger meg. Det er den eneste tryggheten jeg i visshet kan gå det nye året i møte med.

"Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag."
- Fil 1:6

Godt nytt tiår, venner.