tirsdag 28. oktober 2008

Jeg er blitt kjent med en student.
Han forteller meg at han ble kristen som 15 åring. Før det var han byens værste. Han var gangster. Han viser meg tatoveringer, fortaller om foreldrene som var redd han skulle ta barna deres fra dem. Han røykte, drakk, stjelte og alle hadde gitt han opp. Han forteller at så langt som å ta narkotika hadde han ikke gått, selv om det ikke var langt fra. Da han ble kristen ble hele han forandret. Alt i det tidligere livet la han fra seg, og begynte å stole heilt og fult på Gud. "Guds kjærlighet overbeviste meg".

Han sier han er klar for å dø for Jesus. Så bevisst. Han er oppslukt i Guds ord, og basserer virkelig hele livet sitt på det. Han hadde mange kjente i maoistpartiet, men nå fryser de han ut. De har truet han og sier han vil bli naglet til et kors på samme måte som Jesus, men det er da han forteller: "Jeg er klar". Han vil heller dø for Jesus og ha evig liv, enn å fornekte Han og komme til fortapelsen. For et vitne han er!! Jeg forteller jeg er redd, men da ler han. "Vi har ingenting å tape", sier han. De har en sånn endeløs frimodighet.

Disse ungdommene er sanne forbilder. De samles for å rydde og feie en av grønnsaksgatene. Det å feie er en jobb utenfor kastesystemet, og de som gjør det blir sett ned på. Som kristne trosser disse ungdommene det. Mens de gjør dette deler de samtidig ut vitnesbyrd om en dame som var gal før hun ble kristen. Den dagen hun tok i mot Jesus ble hun frisk. Min nye venn gir meg et hefte, men det var da en mann kom bort til meg. Han tok arket ut av hendene mine, og virket desperat. Han hadde fillete bukser, halvåpen skjorte, skitten i ansikt og hender. Litt sjokket stopper jeg opp. Studenten kom bort og begynte å snakke med han. Etterpå blir jeg fortalt at denne mannen er alkoholiker, men nå er han villig til å gi slipp på det. Han hadde ingenting å komme med lengre, hvis ikke en kirke kunne hjelpe han. Han spurde om hjelp til å finne en han kunne gå i. Det ble så sterkt for meg. Måten denne unge studenten møtte denne mannen på. Hvorfor gjør de det: "For å vise at vi ikke er av denne verden" smiler han lurt til meg. Så lite frykt som finnes i denne 20 åringe gutten.

torsdag 23. oktober 2008

I går var nok en bra dag.

Vi tre jenter ble ført til Baktapur inn på smale veier, langt, langt bort fra all eksos, røyk, mas og harking, og over til grønne sletter der ender, haner og gjeiter får fritt spillerom. Nisjan, vår vert, viser vei til huset sitt. Så enkelt. Så primitivt. Huset består av leir med jordvegger og jordgulv. Det er lavt under taket, og trappene er så små at du tror de skal knekke når du trår på dem. Men eventyret stoppet ikke her. Nisjan fører oss gjennom landsbygden på smale stier langs åkre av sennepsblomstrer og andre grønnsaker. Her kommer gjeiter og andre små dyr gående forbi. Vi passerer små jordhus og stråhus lagt for oppbevaring, og vi går og går og går til vi tilslutt ser utover endeløse marker fulle av risplanter. Det er nemlig tid for risinnhøsing på landybygden.

På en dag ble vi forvandlet fra byjenter til rette landsbykvinner med hjåer og rennende svette. I 26 grader og steikende sol fikk vi være vitne til årets høydepunkt, der hele familien samles ute på engene. Nisjan fortalte oss prosedyren:
1: Kvinner står med hjåer og kutter risplantene langs jordflaten, for så å legge dem i passe bunter.
2: Disse buntene blir bært av menn til filemaskinen, hvor to unge gutter skiller riskornene fra selve planten
3: Etterhvert som riskornene samler seg opp blir de lagt på et stort fat som ristes slik at støvet forsvinner av dem.
4: Risen blir så samlet i store sekker som blir bært tilbake til huset, mens resten av risplanten settes til tørk, for så å bli brukt som for til husdyr.

Det som er så utrolig med denne prosessen er at alt blir gjort for hånd. Fra 5 om morningen til 5 på ettermiddagen står kvinnene krumbøyd, mens mennene bærer tunge bører. Vi jentene fikk lov å prøve, og det var virkelig en utfordring å stå slik i den sterke solen. Jeg ser opp til disse menneskene. For deres iver, for deres kjærlighet til jorden og den måten de forvalter den på.
Det var virkelig en opplevelse verdt å få være med på! Takknemlig.

lørdag 18. oktober 2008

Nå begynner dagene å gå her i Katmandu, og jeg kjenner en fred. Her er det ingen som forventer mer av meg enn det jeg makter. Her er ingen som krever hvordan jeg skal være. Her er det ingen som peker på meg og sier at jeg er udugelig. Her føler jeg at tiden kommer. Den går ikke. Jeg kjenner en fred, og jeg slapper av. Vi lever primitivt, og jeg begynner å kjenne gleden av de enkle tingene som:

- Endelig å få dusje etter en uke.
- Det å få skylle ned i do.
- Våre kjære naboer som begynner å kjenne oss igjen, og smiler velkommen.
- Få koste litt støv ut av toppetasjen.
- Få strømmen tilbake.

Jeg takker Gud for at Han gir meg denne roen, og jeg må smile ved tanken på at Han har en plan for meg. Jeg er forberedt på frustrasjon, på tårer, på utfordringer, men jeg gleder meg når jeg tenker på Guds løfter.

Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Jes 41:10

søndag 12. oktober 2008

I dag skjedde det store. Jeg har ALDRI vært så mett, og da mener jeg ALDRI!!

Maya tar oss jenter og Raadha med til søsteren sin på middag. Med godt mot trer vi inn i huset etter å ha tatt buss og ha gått et lite stykke. Vi setter oss ned og ser på de tre barna som leker på gulvet. Svogeren til Maya hilser oss "Namaste", som bekrefter at de ikke kristne. Det merket vi også fort ettersom huset var preget av hinduistiske guder.
Mat: Middag? Nei det var forrett. Fem fat plasseres framfor oss. To med noe tortillalignende kjeks, sånne rosa "puter" du får til forrett på kinaresturant og brente nøtter. Et annet fat var en pepperkakelignende blanding med enda flere nøtter. På de to siste fantes noe gulgrønt basillikum med smak av bitterhet, og så: Gjeiteinvoller!! Aldri har jeg smakt noe så dårlig! Noen føltes ut som store, seige, myke fettklumper. Andre som halvlunkne, klumpete tarmer, altfor klissete til å svelges med en gang. Smaken av hvitløk og chilli blandet med konsistensen ble hengende igjen, umulig å fortære med vann.
Jeg liker ALL mat. Trodde jeg værtfall. Jeg puster rolig etter første tygg. Vi MÅ spise alt, ellers vil familien bli fornærmet. Takk og lov for at Sigrun tar ansvar og spiser mye mer enn meg og Kristin. Det værste er når Sigrun begynner å brekke seg når Maya og svogeren står rett over oss. Jeg tror nok Maya skjønner at vi sliter. Problemet mitt er at jeg må le heile tiden for de to andre jentene ba gjennom kroppsspråket om nåde fra å spise resten. Vi sliter. Skikkelig!! Jeg må kvele latteren gjennom å hoste, og skylde på at det er chillien. Noe det faktisk ikkje er i maten i hele tatt. Guri. Svogeren spør om vi vil ha meir rosa puter, og vi må bare smile å si ja takk. Gubba. Det fæleste. Bortsatt fra når vi forstår at dette bare er forrett.
Så middag. Vi reiser oss og sitter oss på gulvet og inn kommer mat, på mat, på mat. Takk og lov for at de ikke tar på så mye ris. Litt ris, men sikkert syv - åtte tillegsretter med grønnsaker, en slimete gusjegulrødt tomatblanding og mer av det forferdelig ekkle gule bitre. Det kommer fisk og mer gjeitekjøtt. Daahl til risen og bambussuppe. Vi spiser, spiser, spiser, spiser. Så ny runde. Vi trodde vi fikk lite ris? Mer ris, mer grønnsaker, sopp, daahl, mer, mer, mer. Aldri stopp. ALDRI!! Jeg tror jeg skal spy. Maten er så langt oppe i halsen på meg. Aldri har jeg vært så mett, og så sitter de smilende ved siden av oss. Smil tilbake. "Mitocha"- Godt. "Ah. Så du vil ha mer?" Mer, mer, mer. Smil. Takk, takk, takk. Jeg går på autopilot. Smil, tygg, svell. Smil, tygg, svell. Jeg knapper opp knappen i buksen i smug og smekken går ned av seg selv. Smil, tygg, svell. Da jeg har bambus suppe, fisk og resten av Daahlen igjen sier Maya svakt: "Klarer du ikke mer kan du stoppe". Åh, takk Gud. Takk, takk, takk. Jeg sier det igjen:
ALDRI har jeg vært så mett! Og aldri skal eg bli det heller! Forhåpentligvis.

onsdag 8. oktober 2008

Nå har det gått seks dager siden mitt Nepal eventyr begynte, og ettersom sjefen, KP, er reist vekk er det opptil oss å fordrive tiden i 9 dager til:

- Driver innhandling til topp- etasjon vår: Ris- og vannkoker!


- Besøker den norske ambassaden


- Spiser rekechips og drikker energidrikk


- Vasker klær for hånd


- Går på jakt etter flate, fortløpende edderkopper.



Ellers:

Leser pensum - Men det var vell ingen bombe
Dusjer i KALDT vann
Tar en tur ned i underetasjen til vertsfamilien og lærer litt Nepali - Ma aliali nepali bolchu
Koker kaffe på vannkokeren vår
Hopper fra tak til tak
Spiser ris - Alt for mykje ris
Leser 2. korinter, synger nepali- sanger og ber med familien

Plan videre til KP kjem:

Gå tur
Kjøpe vann
Dra til den danskeambassade
Gudstjeneste
Finne ein resturant med kjøtt
OG lese pensum

mandag 6. oktober 2008




Vi går på tur, og langs veien er biler, busser og mopeder som kjører forbi og tuter på alt og alle. Boss ligger langs veiene, og noen sitter i små skur for å komme seg unna blikk og støvete gater. Vi bestemmer oss for å gå til høyre i veikrysset, og her: Lukten av gress!! Åh! Så deilig. Her er unger som leker og ler herlig ekte. Voksne bygger hus, men ser nysgjerrig opp da vi går forbi. Her er bossplukkere og gamle som nyter solens stråler. Nei, Kathmandudalen er ikke bare støv, eksos og støy. Her er så mye mer.

lørdag 4. oktober 2008

Det første åndedrag.

Å trekke inn pusten mens en går ut av flyet, å kjenne en klam, fuktig og inntrengende luft skaper følelsen og bekreftelsen om at dette er langt hjemmefra. Nepal, Kathmandu, neste. Mens vi går gjennom flyplassen og hiver etter pusten, desperat etter luft, hører vi summingen av et annet språk: Nepali. Du føler du stopper litt opp, at alle rundt deg går, så står du igjen som et hemmet barn i mengden. I en mengde av 2 millioner mennesker i Kathmandu. Det tar tid å forstå: "Nå er jeg HER". Summingen av mannsstemmer blir større og det går opp for meg: Nepal! Mennesker ser på oss. Storøyde. 3 jenter. Hvite. 19. Midt i Nepal. KP, vår sjef, og Yeshuda, en student, tar oss i mot på flyplassen, gav oss blomsterkranser rundt halsen, og et stor «Joymasi»: En varm, kristen velkomst. Så smilende, så hjertelig, så gjestfri. De hjelper oss inn i en taxi og fører oss gjennom Kathmandu. Her er reklamer på husene, mennesker, sykler og biler som krysser gatene uavhengig av om det er noen der fra før av. Støvet i gatene virvler opp, og jeg må lukke øynene for å ikke bli blenda av det. Det er og lyder overalt. Aldri stillhet: Fløytende biler, bjeffende hunder, harkende menn, kvinner som roper, barn som ler, bygningsarbeid. Nei, det er aldri stille her i Kathmandu.