I dag skjedde det store. Jeg har ALDRI vært så mett, og da mener jeg ALDRI!!

Maya tar oss jenter og Raadha med til søsteren sin på middag. Med godt mot trer vi inn i huset etter å ha tatt buss og ha gått et lite stykke. Vi setter oss ned og ser på de tre barna som leker på gulvet. Svogeren til Maya hilser oss "Namaste", som bekrefter at de ikke kristne. Det merket vi også fort ettersom huset var preget av hinduistiske guder.
Mat: Middag? Nei det var forrett. Fem fat plasseres framfor oss. To med noe tortillalignende kjeks, sånne rosa "puter" du får til forrett på kinaresturant og brente nøtter. Et annet fat var en pepperkakelignende blanding med enda flere nøtter. På de to siste fantes noe gulgrønt basillikum med smak av bitterhet, og så: Gjeiteinvoller!! Aldri har jeg smakt noe så dårlig! Noen føltes ut som store, seige, myke fettklumper. Andre som halvlunkne, klumpete tarmer, altfor klissete til å svelges med en gang. Smaken av hvitløk og chilli blandet med konsistensen ble hengende igjen, umulig å fortære med vann.
Jeg liker ALL mat. Trodde jeg værtfall. Jeg puster rolig etter første tygg. Vi MÅ spise alt, ellers vil familien bli fornærmet. Takk og lov for at Sigrun tar ansvar og spiser mye mer enn meg og Kristin. Det værste er når Sigrun begynner å brekke seg når Maya og svogeren står rett over oss. Jeg tror nok Maya skjønner at vi sliter. Problemet mitt er at jeg må le heile tiden for de to andre jentene ba gjennom kroppsspråket om nåde fra å spise resten. Vi sliter. Skikkelig!! Jeg må kvele latteren gjennom å hoste, og skylde på at det er chillien. Noe det faktisk ikkje er i maten i hele tatt. Guri. Svogeren spør om vi vil ha meir rosa puter, og vi må bare smile å si ja takk. Gubba. Det fæleste. Bortsatt fra når vi forstår at dette bare er forrett.
Så middag. Vi reiser oss og sitter oss på gulvet og inn kommer mat, på mat, på mat. Takk og lov for at de ikke tar på så mye ris. Litt ris, men sikkert syv - åtte tillegsretter med grønnsaker, en slimete gusjegulrødt tomatblanding og mer av det forferdelig ekkle gule bitre. Det kommer fisk og mer gjeitekjøtt. Daahl til risen og bambussuppe. Vi spiser, spiser, spiser, spiser. Så ny runde. Vi trodde vi fikk lite ris? Mer ris, mer grønnsaker, sopp, daahl, mer, mer, mer. Aldri stopp. ALDRI!! Jeg tror jeg skal spy. Maten er så langt oppe i halsen på meg. Aldri har jeg vært så mett, og så sitter de smilende ved siden av oss. Smil tilbake. "Mitocha"- Godt. "Ah. Så du vil ha mer?" Mer, mer, mer. Smil. Takk, takk, takk. Jeg går på autopilot. Smil, tygg, svell. Smil, tygg, svell. Jeg knapper opp knappen i buksen i smug og smekken går ned av seg selv. Smil, tygg, svell. Da jeg har bambus suppe, fisk og resten av Daahlen igjen sier Maya svakt: "Klarer du ikke mer kan du stoppe". Åh, takk Gud. Takk, takk, takk. Jeg sier det igjen:
ALDRI har jeg vært så mett! Og aldri skal eg bli det heller! Forhåpentligvis.