Varme juleønsker sendes fra Nepal til alle kjente og kjære rundt i den store verden.
Guds fred.

Jeg blir utfordret. Guds Ord forteller at jeg som kristen er kalt til å vise Guds kjærlighet til en verden som jager etter noe mer. En verden som søker etter ekte, trofast kjærlighet. Vi troende er kalt til å vise dette gjennom vår innstilling og våre handlinger. Å skille vårt vitnesbyrd og tjeneste fra hverandre går ikke. Bibelen sier at jeg skal være en tjener med mitt liv.

«Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange».
Matt 20:26-28

Frelseren tar et håndkle og vasker disiplenes føtter (Joh 13). En simpel oppgave. En tjeners oppgave. Jesus viser ydmykhet og uselvisk tjeneste – en trofast tjeners karakter. Gjennom utrettelig omsorg, glede, ære og lykke over andre er Jesus et sant forbilde. Dette forteller oss at det eneste perfekte eksempel på kjærlighet finner vi hos Gud. Vår kjærlighet skal stamme fra denne kilden, og tilbys andre gjennom en kristus- likhet.

Det er ikke snakk om å tilby andre en best mulig form for menneskelig kjærlighet, men en ren, usmertelig Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre».
Joh 13:35

Jeg ber Gud om at dette skal prege meg. At jeg kan være en tjener for andre. At gjennom meg kan min familie, mine venner se. Se at jeg ikke ønsker å fremheve meg selv, men Han som har bolig i meg. Gud må forme meg innenfra, og jeg må være ydmyk og svak i meg selv. La det være et ønske, en bønn.

Å vokne opp til Himalaya fjellene er et syn man aldri blir lei!
Så vakkre
Så domminerende
Så majestetiske
De krever respekt og ydmykhet der de viser sin storhet på himmelen.

Ellers:


Var på møte med den norske ambassadøren


Bestiger "Himalayaene"


Går opp til den buddhistiske stupaen


Er ved Davi's falls..


..sammen med en god gjeng FK- deltagere.

Konklusjon: Bra dager med herlige mennesker samlet under Himalaya's fjellkjede.

Denne helga har vært bra:

- Elefantriding kl. 6 om morningen i to timer
- Bading med elefanter som Kristin og Sigrun tok fyr på
- Kajakktur i en hult trestamme flytende over krokodiller langs elvebredden
- Julgelvandring med villsvin springe rett fremfor oss mens vi kaster oss ned på bakken for ikke å bli overkjørt
- Besøke små "Dumboer" med store ører og små snabler
- Motorsykkeltur inn i solnedgangen

Konklusjon:
Ei helg i mitt lille Afrika som beviser at Nepal er mykje meir enn støv, forurensing og Kathmandudalen. Nydelig. Forfriskende.

Det er så rart. Å se. Å lytte. Å føle. Det er så rart.. å være menneske. Jeg ligger i sengen og ser opp på det hvitmalte murtaket mens jeg kjenner pulsens dunkende rytme. Tenk at jeg er meg: Marianne Helen Fjereide, skapt med egenskaper ved mitt navn.

Japaner for en kveld.


I japansk bad med 43 grader, tubekjole og varm te. Ah.


Spiser japansk med pinner. Teknikken er inne.


Kristin er i sitt ess, og spiser "Miso" - Typisk japansk!


Sigrun er veldig klar for Teriyaki.

Konklusjon: Japaner bra, men nepaleser best:)

GRATULERER MED DAGEN, Sigrun!!
Nepal ville ikkje vøre det samme uten deg på team. Eg er så takknemlig for den du er, og for måten du utfyller teamet vårt på! Takk for gode ord som oppmuntrer, klemmer som varmer og mange latterfulle smil. Takk!
Guds fred, kjære venn!

Bhaktapur - The city of temples.

Og det er sannelig det denne byen er. Nisjan tar oss jentene og Radha med til bykjernen sin. Han fører oss gjennom trange gater omringet av store steinhus uten vinduer, med damer som høster inn ris, mennesker som ser på oss. "Åh. Enda flere turister", tenker de nok, mens vi er på vei til Durbar Square - turistenes "må se". Her er nemlig kjernen for alle Nepals templer, palasser og kongelige fenomener.
Inn gjennom den store porten går vi, og så står vi på den åpne plassen. Jeg ser templer i alle størrelser. Store, små, smale, høye. Hvert tempel er for en spesiell gud, forteller Nisjan, mens jeg ser meg forbauset omring av all denne storheten, all denne makten, all denne æren til disse gudene. Da får øye på den mest kjente av de alle: Fem etasjes tempelet, bygd på 40 dager. Storslått står den liksom for seg selv for å vitne om sin overdådighet, sin unikhet.
Så langt fra min egen tro dette er, slår det meg, mens jeg kjenner åndskampen.

Nepalske jenter i nysydde kurtaer.

Jeg er blitt kjent med en student.
Han forteller meg at han ble kristen som 15 åring. Før det var han byens værste. Han var gangster. Han viser meg tatoveringer, fortaller om foreldrene som var redd han skulle ta barna deres fra dem. Han røykte, drakk, stjelte og alle hadde gitt han opp. Han forteller at så langt som å ta narkotika hadde han ikke gått, selv om det ikke var langt fra. Da han ble kristen ble hele han forandret. Alt i det tidligere livet la han fra seg, og begynte å stole heilt og fult på Gud. "Guds kjærlighet overbeviste meg".

Han sier han er klar for å dø for Jesus. Så bevisst. Han er oppslukt i Guds ord, og basserer virkelig hele livet sitt på det. Han hadde mange kjente i maoistpartiet, men nå fryser de han ut. De har truet han og sier han vil bli naglet til et kors på samme måte som Jesus, men det er da han forteller: "Jeg er klar". Han vil heller dø for Jesus og ha evig liv, enn å fornekte Han og komme til fortapelsen. For et vitne han er!! Jeg forteller jeg er redd, men da ler han. "Vi har ingenting å tape", sier han. De har en sånn endeløs frimodighet.

Disse ungdommene er sanne forbilder. De samles for å rydde og feie en av grønnsaksgatene. Det å feie er en jobb utenfor kastesystemet, og de som gjør det blir sett ned på. Som kristne trosser disse ungdommene det. Mens de gjør dette deler de samtidig ut vitnesbyrd om en dame som var gal før hun ble kristen. Den dagen hun tok i mot Jesus ble hun frisk. Min nye venn gir meg et hefte, men det var da en mann kom bort til meg. Han tok arket ut av hendene mine, og virket desperat. Han hadde fillete bukser, halvåpen skjorte, skitten i ansikt og hender. Litt sjokket stopper jeg opp. Studenten kom bort og begynte å snakke med han. Etterpå blir jeg fortalt at denne mannen er alkoholiker, men nå er han villig til å gi slipp på det. Han hadde ingenting å komme med lengre, hvis ikke en kirke kunne hjelpe han. Han spurde om hjelp til å finne en han kunne gå i. Det ble så sterkt for meg. Måten denne unge studenten møtte denne mannen på. Hvorfor gjør de det: "For å vise at vi ikke er av denne verden" smiler han lurt til meg. Så lite frykt som finnes i denne 20 åringe gutten.

I går var nok en bra dag.

Vi tre jenter ble ført til Baktapur inn på smale veier, langt, langt bort fra all eksos, røyk, mas og harking, og over til grønne sletter der ender, haner og gjeiter får fritt spillerom. Nisjan, vår vert, viser vei til huset sitt. Så enkelt. Så primitivt. Huset består av leir med jordvegger og jordgulv. Det er lavt under taket, og trappene er så små at du tror de skal knekke når du trår på dem. Men eventyret stoppet ikke her. Nisjan fører oss gjennom landsbygden på smale stier langs åkre av sennepsblomstrer og andre grønnsaker. Her kommer gjeiter og andre små dyr gående forbi. Vi passerer små jordhus og stråhus lagt for oppbevaring, og vi går og går og går til vi tilslutt ser utover endeløse marker fulle av risplanter. Det er nemlig tid for risinnhøsing på landybygden.

På en dag ble vi forvandlet fra byjenter til rette landsbykvinner med hjåer og rennende svette. I 26 grader og steikende sol fikk vi være vitne til årets høydepunkt, der hele familien samles ute på engene. Nisjan fortalte oss prosedyren:
1: Kvinner står med hjåer og kutter risplantene langs jordflaten, for så å legge dem i passe bunter.
2: Disse buntene blir bært av menn til filemaskinen, hvor to unge gutter skiller riskornene fra selve planten
3: Etterhvert som riskornene samler seg opp blir de lagt på et stort fat som ristes slik at støvet forsvinner av dem.
4: Risen blir så samlet i store sekker som blir bært tilbake til huset, mens resten av risplanten settes til tørk, for så å bli brukt som for til husdyr.

Det som er så utrolig med denne prosessen er at alt blir gjort for hånd. Fra 5 om morningen til 5 på ettermiddagen står kvinnene krumbøyd, mens mennene bærer tunge bører. Vi jentene fikk lov å prøve, og det var virkelig en utfordring å stå slik i den sterke solen. Jeg ser opp til disse menneskene. For deres iver, for deres kjærlighet til jorden og den måten de forvalter den på.
Det var virkelig en opplevelse verdt å få være med på! Takknemlig.

Nå begynner dagene å gå her i Katmandu, og jeg kjenner en fred. Her er det ingen som forventer mer av meg enn det jeg makter. Her er ingen som krever hvordan jeg skal være. Her er det ingen som peker på meg og sier at jeg er udugelig. Her føler jeg at tiden kommer. Den går ikke. Jeg kjenner en fred, og jeg slapper av. Vi lever primitivt, og jeg begynner å kjenne gleden av de enkle tingene som:

- Endelig å få dusje etter en uke.
- Det å få skylle ned i do.
- Våre kjære naboer som begynner å kjenne oss igjen, og smiler velkommen.
- Få koste litt støv ut av toppetasjen.
- Få strømmen tilbake.

Jeg takker Gud for at Han gir meg denne roen, og jeg må smile ved tanken på at Han har en plan for meg. Jeg er forberedt på frustrasjon, på tårer, på utfordringer, men jeg gleder meg når jeg tenker på Guds løfter.

Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd.
Jes 41:10

I dag skjedde det store. Jeg har ALDRI vært så mett, og da mener jeg ALDRI!!

Maya tar oss jenter og Raadha med til søsteren sin på middag. Med godt mot trer vi inn i huset etter å ha tatt buss og ha gått et lite stykke. Vi setter oss ned og ser på de tre barna som leker på gulvet. Svogeren til Maya hilser oss "Namaste", som bekrefter at de ikke kristne. Det merket vi også fort ettersom huset var preget av hinduistiske guder.
Mat: Middag? Nei det var forrett. Fem fat plasseres framfor oss. To med noe tortillalignende kjeks, sånne rosa "puter" du får til forrett på kinaresturant og brente nøtter. Et annet fat var en pepperkakelignende blanding med enda flere nøtter. På de to siste fantes noe gulgrønt basillikum med smak av bitterhet, og så: Gjeiteinvoller!! Aldri har jeg smakt noe så dårlig! Noen føltes ut som store, seige, myke fettklumper. Andre som halvlunkne, klumpete tarmer, altfor klissete til å svelges med en gang. Smaken av hvitløk og chilli blandet med konsistensen ble hengende igjen, umulig å fortære med vann.
Jeg liker ALL mat. Trodde jeg værtfall. Jeg puster rolig etter første tygg. Vi MÅ spise alt, ellers vil familien bli fornærmet. Takk og lov for at Sigrun tar ansvar og spiser mye mer enn meg og Kristin. Det værste er når Sigrun begynner å brekke seg når Maya og svogeren står rett over oss. Jeg tror nok Maya skjønner at vi sliter. Problemet mitt er at jeg må le heile tiden for de to andre jentene ba gjennom kroppsspråket om nåde fra å spise resten. Vi sliter. Skikkelig!! Jeg må kvele latteren gjennom å hoste, og skylde på at det er chillien. Noe det faktisk ikkje er i maten i hele tatt. Guri. Svogeren spør om vi vil ha meir rosa puter, og vi må bare smile å si ja takk. Gubba. Det fæleste. Bortsatt fra når vi forstår at dette bare er forrett.
Så middag. Vi reiser oss og sitter oss på gulvet og inn kommer mat, på mat, på mat. Takk og lov for at de ikke tar på så mye ris. Litt ris, men sikkert syv - åtte tillegsretter med grønnsaker, en slimete gusjegulrødt tomatblanding og mer av det forferdelig ekkle gule bitre. Det kommer fisk og mer gjeitekjøtt. Daahl til risen og bambussuppe. Vi spiser, spiser, spiser, spiser. Så ny runde. Vi trodde vi fikk lite ris? Mer ris, mer grønnsaker, sopp, daahl, mer, mer, mer. Aldri stopp. ALDRI!! Jeg tror jeg skal spy. Maten er så langt oppe i halsen på meg. Aldri har jeg vært så mett, og så sitter de smilende ved siden av oss. Smil tilbake. "Mitocha"- Godt. "Ah. Så du vil ha mer?" Mer, mer, mer. Smil. Takk, takk, takk. Jeg går på autopilot. Smil, tygg, svell. Smil, tygg, svell. Jeg knapper opp knappen i buksen i smug og smekken går ned av seg selv. Smil, tygg, svell. Da jeg har bambus suppe, fisk og resten av Daahlen igjen sier Maya svakt: "Klarer du ikke mer kan du stoppe". Åh, takk Gud. Takk, takk, takk. Jeg sier det igjen:
ALDRI har jeg vært så mett! Og aldri skal eg bli det heller! Forhåpentligvis.

Nå har det gått seks dager siden mitt Nepal eventyr begynte, og ettersom sjefen, KP, er reist vekk er det opptil oss å fordrive tiden i 9 dager til:

- Driver innhandling til topp- etasjon vår: Ris- og vannkoker!


- Besøker den norske ambassaden


- Spiser rekechips og drikker energidrikk


- Vasker klær for hånd


- Går på jakt etter flate, fortløpende edderkopper.



Ellers:

Leser pensum - Men det var vell ingen bombe
Dusjer i KALDT vann
Tar en tur ned i underetasjen til vertsfamilien og lærer litt Nepali - Ma aliali nepali bolchu
Koker kaffe på vannkokeren vår
Hopper fra tak til tak
Spiser ris - Alt for mykje ris
Leser 2. korinter, synger nepali- sanger og ber med familien

Plan videre til KP kjem:

Gå tur
Kjøpe vann
Dra til den danskeambassade
Gudstjeneste
Finne ein resturant med kjøtt
OG lese pensum

Vi går på tur, og langs veien er biler, busser og mopeder som kjører forbi og tuter på alt og alle. Boss ligger langs veiene, og noen sitter i små skur for å komme seg unna blikk og støvete gater. Vi bestemmer oss for å gå til høyre i veikrysset, og her: Lukten av gress!! Åh! Så deilig. Her er unger som leker og ler herlig ekte. Voksne bygger hus, men ser nysgjerrig opp da vi går forbi. Her er bossplukkere og gamle som nyter solens stråler. Nei, Kathmandudalen er ikke bare støv, eksos og støy. Her er så mye mer.

Det første åndedrag.

Å trekke inn pusten mens en går ut av flyet, å kjenne en klam, fuktig og inntrengende luft skaper følelsen og bekreftelsen om at dette er langt hjemmefra. Nepal, Kathmandu, neste. Mens vi går gjennom flyplassen og hiver etter pusten, desperat etter luft, hører vi summingen av et annet språk: Nepali. Du føler du stopper litt opp, at alle rundt deg går, så står du igjen som et hemmet barn i mengden. I en mengde av 2 millioner mennesker i Kathmandu. Det tar tid å forstå: "Nå er jeg HER". Summingen av mannsstemmer blir større og det går opp for meg: Nepal! Mennesker ser på oss. Storøyde. 3 jenter. Hvite. 19. Midt i Nepal. KP, vår sjef, og Yeshuda, en student, tar oss i mot på flyplassen, gav oss blomsterkranser rundt halsen, og et stor «Joymasi»: En varm, kristen velkomst. Så smilende, så hjertelig, så gjestfri. De hjelper oss inn i en taxi og fører oss gjennom Kathmandu. Her er reklamer på husene, mennesker, sykler og biler som krysser gatene uavhengig av om det er noen der fra før av. Støvet i gatene virvler opp, og jeg må lukke øynene for å ikke bli blenda av det. Det er og lyder overalt. Aldri stillhet: Fløytende biler, bjeffende hunder, harkende menn, kvinner som roper, barn som ler, bygningsarbeid. Nei, det er aldri stille her i Kathmandu.

Nå kjenner jeg det. Langt, langt, langt ned i magen. Om 12 timer sitter jeg på flyet på vei til Kathmandu, Nepal.
Må Gud gi meg styrke og fred.

Nå sitter jeg her hjemme, og ser rundt meg. Det er så rart å tenke på at for 6 uker siden skulle jeg til å begynne på Hald. Et helt annerledes år. Og det har det jammen meg blitt. Allerede kjenner jeg at jeg er blitt utfordret, der eg må stille spørsmål om meg selv og mitt eget liv. Min kultur. Dette kan by på mye usikkerhet, men det er da jeg er takknemlig for at jeg ikke er den eneste som lærer og som må reflektere over hvem jeg vil være og hvordan jeg vil møte menensker. Alle som er studenter på Hald, alle internasjonale, norske, blonde, mørkhårede, rødhårde, lave og høye må ta stilling til dette. Spørsmålet: "Hva har jeg gjort?" er et kjent spørsmål gjennom disse ukene med utrolig utfordrende undervisning og informasjon om sikkerhet og vanskeligheter i utepraksis. Likevel er dette et år og noen uker jeg aldri kunne ha vært foruten! Jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt kjent med så mange unike mennesker skapt av Gud med sine særegne egenskaper. Alle utfyller vi hverandre, og skaper et miljø som det er vanskelig å reise fra. Torsdag hadde vi avslutningsfest, og det var da det gikk opp for meg hvor glad jeg er blitt i alle sammen. Så mye glede og kjærlighet, så mye støtte og oppmuntringer. Takk for uforglemmelige uker sammen med dere alle, der dere gir så utrolig mye av dere selv.
Guds fred og velsignelse over praksisen deres, og husk å ikke være den som andre eller du selv ønsker å være, men den som Gud har satt deg til. Ha fokus på Gud, og Han vil gi dere fred, styrke, frimodighet og kjærlighet.
Så sees vi plutselig igjen på Hald!

Siste veke på Hald. Aller siste før vi skilles. I 6 mnd. Klar? Neppe. Men ja: Eg gleder meg. Veldig. Likevel merker eg at det er nåke vemodig over denne veko. Fellesskap. Trygghet. Visdom og kunnskap. Nærhet. Vennskap utenfor landegrenser, kontinenter. Denne veka er det mange følelser. Usikkerhet. Frykt. Eg er redd. For å reise og forlate det trygge. Tårer. Klumpen i halsen er allerede til stede.
Eg er takknemlig. Takknemlig for nye vennskap. For å lære. For å se. For muligheten.
Takk.

Ja, huset vårt har ein lukt: Hund - våt hund. Gamle antikviteter fra 1800- tallet. Fiskegryte. Heime. Det lukter godt. Og alt er som før. Alt. Det vil si bortsatt fra pappa's nye klokke i hagen. Alt er det samme. Kanskje bortsatt fra meg. Går det ann å gå på Hald uten å bli prega? Neppe. Hm. Eg lurer på om dei merka det heime.
Uansett. Det var godt:
- Å møte mamma på flyplassen.
- Å kjøre bil igjen.
- Å komme heim til voffsane.
- Å møte søsken og tantebarn.
- Å gå inn på sitt eige rom, som BARE er sitt eget.
- Siv Helen. Å bare kunne vera til - uten å streve - rundt mi nære venninne.
- Og ikkje minst: OPPHEVE snopeloven. Godt. Befreinde. Var beste sjokoladekako på lenge for å sei det sånn!
- Å drikke te i solveggen
- Å hente pappa på flyplassen.
- Å gå på kino med Andreas, Cecilie og Jon Amador.
Det er no eg forstår. Forstår endo litt bedre. Kor mykje familien min og mine nære betyr for meg.
Takk for ei fantastisk heimreise-helg!

Nå har det seg faktisk sånn at engelsken min blir verre og verre. Ja, vokubularet har utvidet seg noen hakk med ord som "deeds", "holistic" og "participatory processes- ownership". Likevel viser det seg det at fraser som "what's the clock" og "that's a downtrip" har lurt seg inn. Det er heller ikkje kontroll på was/were. Jaja. Det er jammen meg bra eg bare skal kommunisere på nepali dei neste 6 mnd.

Mennesket prøver å finne styrken i seg selv. Søker. Leter. Etter hva? Sannheten. Hvorfor bry seg med sannheten? Hvem trenger vel den? Vår vestlige verden preges av individualisme og pluralisme. Vi mennesker virker så mye sterkere enn det vi egentlig er. Hvem trenger vell noen sterkere enn seg selv? En Gud? Vi har kontroll. Stolthet. Vår stolthet og egoisme har en tendens til å vise en sterk og uoppnåelig personlighet. Full kontroll. Vi søker vår egen lykke, og ønsker å oppnå bekreftelser.

"Det som før ble jakt på selvopptatthet ble nå kalt selvrealisering. Det som en gang ble kalt moralsk uansvarlighet ble nå kalt frihet til å finne seg selv. Det som engang ble betraktet som avskyelig og uanstendig ble nå tolerert. En føl- godt- religion" - Francine Rivers.

I møte med andre mennesker må vi lære oss å se oss selv i et annet perspektiv. Vårt samfunn søker selvrealiserimg, frihet til å finne seg selv. Toleranse. Mer og mer blir tolerert, og mindre og mindre blir tabu belagt. Vi må gå i oss selv. Vi må se at respekt, ydmykhet og evnen til undring er kanskje de mest verdifulle egenskapene vi kan ha. Vi må lære. Jo mer vi lærer om hverandre, og jo mer vi går i oss selv som enkeltindivid, samfunn, jo mer går det opp for oss hvor små vi er.

Hvordan kan et menneske si at det er dets egen herre? Hvordan kan et menneske stille seg over et annet? Vi er svake. Små. For fristelser. For synden som lurer rundt hvert hjørne. Og det er skremmende. Men takk. Takk for korset. Takk for nåden. Frelsen.

Hva skjer når vi blir brutt ned? Kjenner at vi mister fotfeste? Hvor skal vi da søke? Hvem skal gi oss styrke når vår egen styrke svikter? Vi opplever skuffelse. Vold. Hat. Sorg. Frustrasjon. Dette er skygger av verdens kjærlighet. Vi må tilbake til den første kjærlighet. Guds kjærlighet. Uten skyggedaler.

"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" - Joh 14:27

Hvordan kan et menneske si: "Jeg er min egen Herre?"

Eg savner:

1: Ein kvit sokk.
2: Ein svart sokk.
3: Tøymykner

Nei. Klesvasking er gjerne ikkje min greie.

Ein liten innføring om Hald internasjonale Senter.

Hald består av 3 hus:
Det midterste ble kjøpt i 1897 av Jens Bugge, og det er her vi har matsalen vår. Fantastisk god hjemmelaga mat med god variasjon! Deilig:)
Venstre fløy ble oppført i 1915 og inneholder utskårne og dekorerte tak i renessansestil med 42 utskjerte hoder som symboliserer sorg, glede, mismot, osv. Det er her peisestøvo holder sted med 4 kulehull i taket fra 2.verdenskrig.
Østre fløy er opprinnelig et hus fra 1750 årene fra Mandal, men ble hentet og oppført i 1916. Det er i dette bygget vi har tv-rommet, men først og fremst den fantaske blåsalen. Det er som ein ballsal fra 1800- tallet. Det eineste du mangler er dei fantastiske kjolene og musikk til dans.
Hald bygget ser rett og slett ut som eit gammelt slott frå 1800- tallet med nydelige utskjæringer og detaljer. Føler meg som ei lita prinsesse her i desse gammle antikvitetene:)

I 1988 kjøpte Laget bygget, og i dag har NKSS, NMS og Strømmestiftelsen slått seg sammen om å sende ut norske studenter og ta inn internasjonale studenter. Linjene på Hald heter Fokus (NKSS) (Eg reiser då altså gjennom Fokus med visjon om å gjere Jesus kjent på skoler og studiesteder så han blir trodd, elsket og etterfulgt - En student om gangen), Team Nettverk (NMS) og Act Now (Strømmestiftelsen), og for 55 ooo kr får ca 40 norske studenter muligheten til å reise til eit ant land i 6-7 mnd. No er vi først plassert her i Mandal på nydelige Hald internat, der vi no har 6 uker med forberedelsekurs.
Tema vi går gjennom:
1. Kultur og tverrkulturell forståelse
2. Bistand og utvikling
3. Bibel, misjon og diakoni.
4. Lederutvikling og personlig vekst
5. Informasjon, kommunikasjon og formidling.

Forberedelsene går ikke bare på undervisning, men det at vi har et internajonalt miljø gjør og at vi lever i ein kulturell boble. Her er nemlig 14 nasjoner representert med ca. 30 internasjonale. Derfor får vi ein god innføring i språk og kultur allerede her på Hald. Men det er faktisk og ein utrulig fantastisk mulighet å ha eit åndelig fellesskap med dei internasjonale som virkelig er seg sjøl. På mandager har vi "Praise and Prayer" som studentene sjøl arrangerer med lovsang og vitnesbryd, og på onsdager har vi "Faith and Mind" som går på innføring i kristen tro.

Hm. Det er jammen meg litt av ein liten boble vi lever i her på Hald i lille Mandal. Ja. Eg liker det.

Stemingsrapport.
Hald Internasjonale Senter: Min heim i 13 dager. 13 dager faktisk. Dagene har gått i ett. Og internatlivet har allerede begynt å ta form med seine kvelder og trøtte ansikter som møter opp 5 min forseint til dagens undervisning. Men undervisningen. Ah: Så spennende!! Temaer: Lederskap, misjon og fattigdom. Det er utrulig spennende, men veldig krevende. Du må virkelig gi av deg sjøl. Ofre deg som leder. Kunne ta ansvar, være et medmenneske. Vise trua gjennom den du er som person, og kjempe mot fattigdom. Være villig, og ikkje gje opp. Du kan sitte med følelsen av at ingenting hjelper. Ka kan eg gjere? Det er jo bare meg?.. Tenk om vi som tenker at ein person ikkje kan gjere så mykje, kunne slått oss sammen. Hm. Det er ein tanke. Då kunne vi gjort mykje då! Likevel er det bare ein tanke. Akkurat no.
Eg merker at eg føler meg litt hjelpesløs. Eg er flau. Flau over min evne til å reflektere over verden, og at eg lett kan sette meg og min kultur i eit bedre lys.
Hald er vell begynnelsen på nåke bedre. Nåke eg ikkje veit ka eg har gjort, eller ka eg har begitt meg ut på. Eg har vell ikkje akkurat kontroll, men det er vell sånn det skal være? Å ha gått ut av trygghetssono. Dette er mitt år. Mitt annerledes år bestående av prøvelser og utfordringer, men og mykje glede og latter. Eg begynner å bli klar. Så klar som eg kan bli. Akkurat for øyeblikket.

Menneskesønnen.
Som en bekreftelse på sitt slektsskap til både Gud og mennesket, ble "menneskesønnen" en tittel Jesus brukte om seg selv. Jesus viser Guds sanne åsyn, og med sin kjærlighet og død understreker Han at Han var villig og i stand til å hjelpe dem i nød. Jesus, menneskesønnen, mesias, er vår frelser, og gir oss forlikelse med Gud slik at vi blir verdig å stå fremfor Hans allmektige trone, rettferdig og levende.
Vi som mennesker må likevel forstå. Skjønne. Være villig til å bekjenne våre synder.

"Den som vil komme etter Meg, må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg" Mark 8:34

Det koster å være Guds barn. Gud bryr seg om lydighet, og ser dem som lyder Bibelen, Hans Ord, og ærer det gjennom sin atferd. Hvem er vi da til å dømme andre? Hvem er vi til å leite etter feil hos vår neste? Hvem er vi til å søke vår egen vilje? Jesus oppfordrer oss til å se oss selv som syndere - ta bjelken ut av vårt eget øye. Han statuerer et eksempel for oss ved sin stadige barmhjertighet til andre mennesker, og vi som kristne er satt til å bli mer og mer lik Han. Vi må legge ned vårt eget, og la Menneskesønnen forme oss innenfra.

"Gud: Gi meg evne til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å endre det jeg kan, og visdom til å skjønne forskjellen" - Francine Rivers.

Guri. Kor skal eg begynne. Eg ligg på det gammle internatet. Med Arnhild, som skal til Madagaskar med Ingrid, og ei frå Madagaskar. Seheno, etter ein blomst! Vi lever virkelig i ei boble her – snakker engelsk heile dagen, og kultur. Guri. Kulturene. Det føles ut som om alle kulturene frå alle verdens hjørner er samla her – i lille Mandal! Eg kan gjerne sei at eg har kryssa ein del landegrenser. Frankrike, Madagaskar, Brasil, Uganda – og ikkje minst Nepal. Mira name Marianne ho. Mitt navn er Marianne. Er LÆRER. Eg lærer ikkje, men LÆRER! Virkelig lærer. Å respektere. Forstå. Og vi trudde Norge var verdens navle? Åpningen bestod av dans frå Brasil, sang frå Rwanda og tale frå rektor: Om å være tilstede. Dette året er nødvendig. Godt, og utfordrende. Eg kom i snakk med ei frå Uganda – om omskjerelse. Kultursjokk. Menn danser naken med eit sjal rundt hoftene. Hopper opp og ned på gato framfor alle og ein kvar som vil sjå. Så skjer omskjærelsen. Dei skal stå med hendene opp mot himmelen uten å lukke augene. Uten å vise svakhet. Viser dei svakhet blir dei ikkje menn, men gutter - and nobody wants a boy (som vi sei her). Det som er så rart er at dette skjer no. I denne verden, i min tid, og eg aner ingenting om det. Alt høres så fjernt ut. Så mykje har dei å dele. Så mange tanker, og dei vil virkelig dele. Allerede no har eg hørt så mykje. Og dei er så åpne. Så glad for at vi vil lytte. Så gjestfrie, så glad i å danse, synge. Dei synger frå sjela si. Med alt dei har. Allerede første dag, begynner eg å forstå. Å kjenne på kroppen for ein samensatt verden vi lever i! .. Og religionen. Trua. Dei er ikkje som oss – innestengte, og redde for å fortelle omverdenen om si tru. Seheno viste meg bilder frå kyrkja si. Åh. For eit fellesskap – for ein tilhørighet. Så naturlig det er for ho å dele si tru. Vi har så altfor mykje å lære. Vi er brødre og søstre med alle kristine – alle troende – i heile verden. Det er ingen landegrenser som skiller oss. Ho viste meg nåke allerede første kveld, uten å tenke over det: Good Night, sa eg. Ho svare det samme. Det blir stille, før ho plutselig reiser eg opp. O No! I forgot to pray!! Det blir stille, og eg ser ho ber. Ho legger seg ned, og sovner.

Konklusjon dag 1: Vi i Norge er virkelig ikkje verdens navle, og er ikkje kongen på haugen. Vi må bli ydmyke i møte med andre mennesker!

Ah. Idag jogga eg i regnet - med Beady Belle i ørene - og avslutta med begge beina godt planta på jorda - i ein stor plaskedam. Forfriskende:)
Så mamma: Blir eg sjuk til Hald er det derfor:)

Bilde: Siv Helen

No kjenner eg det. Kjenner det langt ned i magen. Eg veit det er ein følelse. Eller kanskje er det vell fleire: Glede, nervøsitet, nysgjerrighet. Det kribler rett og slett. Grunnen, spør du kanskje om? .. Om nøyaktig 13 dager sitter eg på bussen til Mandal og Hald! Vell uviten om året som ligg framfor meg. Kanskje det er nettopp derfor eg gruer meg. Uvissheten og følelsen av å ikkje å ha kontroll er sterk. Dette året skulle vell kanskje vera sånn og: Å gå ut av trygghetssona. Eg trenger å bli utfordra - få andre impulser - få ein større forståelse for den verden vi lever i. Det er kanskje naturlig å gå inn med ein skrekkblanda fryd. Problemet er vell bare at det stresser meg. Gjennom heile sommeren har eg prøvd å la vera å tenke på det. Tenke på at eg reiser frå mamma, pappa, tantebarn og søsken, Siv Helen, Andreas, Ingrid, Johanne, osv - Eg reiser frå Sotra, Bergen, Norge. No begynner det faktisk å gå opp for meg. Eg reiser. Reiser vekk. 1 år.

Som menneske er eg et følelsesmessig vrak. Usikker. Fortvilt. Men i neste øyeblikk: Glad og klar. Det er då eg takker Gud for at Han er stabil. Han har kontroll og har styringen. Eg veit at Gud ønsker dette for mitt liv, og eg ber om at Han må utruste meg til å vera Hans tjener på Hald og i Nepal. I kol 1:23 a) står det: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir". Når vi står grunnfesta i trua på Jesus, kan vi flytte fjell, for "alt er mulig for den som tror". Vi kan legge alt vi har på hjertet fram for Gud, og med frimodighet tru at Han hører oss når vi ber om nåke etter Hans vilje. Å kvile i dette gir trygghet, og eg kan gå inn i året med ein ro og visshet. Takk Gud.

Marianne er blitt ein blogger.
Etter fullført videregående på Danielsen, står Hald og Nepal for tur, og gjennom skrivingen kan venner og familie ta del i opplevelser, tanker og følelser sammen med meg.
Velkommen inn i varmen