I går var nok en bra dag.

Vi tre jenter ble ført til Baktapur inn på smale veier, langt, langt bort fra all eksos, røyk, mas og harking, og over til grønne sletter der ender, haner og gjeiter får fritt spillerom. Nisjan, vår vert, viser vei til huset sitt. Så enkelt. Så primitivt. Huset består av leir med jordvegger og jordgulv. Det er lavt under taket, og trappene er så små at du tror de skal knekke når du trår på dem. Men eventyret stoppet ikke her. Nisjan fører oss gjennom landsbygden på smale stier langs åkre av sennepsblomstrer og andre grønnsaker. Her kommer gjeiter og andre små dyr gående forbi. Vi passerer små jordhus og stråhus lagt for oppbevaring, og vi går og går og går til vi tilslutt ser utover endeløse marker fulle av risplanter. Det er nemlig tid for risinnhøsing på landybygden.

På en dag ble vi forvandlet fra byjenter til rette landsbykvinner med hjåer og rennende svette. I 26 grader og steikende sol fikk vi være vitne til årets høydepunkt, der hele familien samles ute på engene. Nisjan fortalte oss prosedyren:
1: Kvinner står med hjåer og kutter risplantene langs jordflaten, for så å legge dem i passe bunter.
2: Disse buntene blir bært av menn til filemaskinen, hvor to unge gutter skiller riskornene fra selve planten
3: Etterhvert som riskornene samler seg opp blir de lagt på et stort fat som ristes slik at støvet forsvinner av dem.
4: Risen blir så samlet i store sekker som blir bært tilbake til huset, mens resten av risplanten settes til tørk, for så å bli brukt som for til husdyr.

Det som er så utrolig med denne prosessen er at alt blir gjort for hånd. Fra 5 om morningen til 5 på ettermiddagen står kvinnene krumbøyd, mens mennene bærer tunge bører. Vi jentene fikk lov å prøve, og det var virkelig en utfordring å stå slik i den sterke solen. Jeg ser opp til disse menneskene. For deres iver, for deres kjærlighet til jorden og den måten de forvalter den på.
Det var virkelig en opplevelse verdt å få være med på! Takknemlig.