fredag 29. august 2008


Eg savner:

1: Ein kvit sokk.
2: Ein svart sokk.
3: Tøymykner

Nei. Klesvasking er gjerne ikkje min greie.

torsdag 28. august 2008

Ein liten innføring om Hald internasjonale Senter.

Hald består av 3 hus:
Det midterste ble kjøpt i 1897 av Jens Bugge, og det er her vi har matsalen vår. Fantastisk god hjemmelaga mat med god variasjon! Deilig:)
Venstre fløy ble oppført i 1915 og inneholder utskårne og dekorerte tak i renessansestil med 42 utskjerte hoder som symboliserer sorg, glede, mismot, osv. Det er her peisestøvo holder sted med 4 kulehull i taket fra 2.verdenskrig.
Østre fløy er opprinnelig et hus fra 1750 årene fra Mandal, men ble hentet og oppført i 1916. Det er i dette bygget vi har tv-rommet, men først og fremst den fantaske blåsalen. Det er som ein ballsal fra 1800- tallet. Det eineste du mangler er dei fantastiske kjolene og musikk til dans.
Hald bygget ser rett og slett ut som eit gammelt slott frå 1800- tallet med nydelige utskjæringer og detaljer. Føler meg som ei lita prinsesse her i desse gammle antikvitetene:)

I 1988 kjøpte Laget bygget, og i dag har NKSS, NMS og Strømmestiftelsen slått seg sammen om å sende ut norske studenter og ta inn internasjonale studenter. Linjene på Hald heter Fokus (NKSS) (Eg reiser då altså gjennom Fokus med visjon om å gjere Jesus kjent på skoler og studiesteder så han blir trodd, elsket og etterfulgt - En student om gangen), Team Nettverk (NMS) og Act Now (Strømmestiftelsen), og for 55 ooo kr får ca 40 norske studenter muligheten til å reise til eit ant land i 6-7 mnd. No er vi først plassert her i Mandal på nydelige Hald internat, der vi no har 6 uker med forberedelsekurs.
Tema vi går gjennom:
1. Kultur og tverrkulturell forståelse
2. Bistand og utvikling
3. Bibel, misjon og diakoni.
4. Lederutvikling og personlig vekst
5. Informasjon, kommunikasjon og formidling.

Forberedelsene går ikke bare på undervisning, men det at vi har et internajonalt miljø gjør og at vi lever i ein kulturell boble. Her er nemlig 14 nasjoner representert med ca. 30 internasjonale. Derfor får vi ein god innføring i språk og kultur allerede her på Hald. Men det er faktisk og ein utrulig fantastisk mulighet å ha eit åndelig fellesskap med dei internasjonale som virkelig er seg sjøl. På mandager har vi "Praise and Prayer" som studentene sjøl arrangerer med lovsang og vitnesbryd, og på onsdager har vi "Faith and Mind" som går på innføring i kristen tro.

Hm. Det er jammen meg litt av ein liten boble vi lever i her på Hald i lille Mandal. Ja. Eg liker det.

tirsdag 26. august 2008

Stemingsrapport.
Hald Internasjonale Senter: Min heim i 13 dager. 13 dager faktisk. Dagene har gått i ett. Og internatlivet har allerede begynt å ta form med seine kvelder og trøtte ansikter som møter opp 5 min forseint til dagens undervisning. Men undervisningen. Ah: Så spennende!! Temaer: Lederskap, misjon og fattigdom. Det er utrulig spennende, men veldig krevende. Du må virkelig gi av deg sjøl. Ofre deg som leder. Kunne ta ansvar, være et medmenneske. Vise trua gjennom den du er som person, og kjempe mot fattigdom. Være villig, og ikkje gje opp. Du kan sitte med følelsen av at ingenting hjelper. Ka kan eg gjere? Det er jo bare meg?.. Tenk om vi som tenker at ein person ikkje kan gjere så mykje, kunne slått oss sammen. Hm. Det er ein tanke. Då kunne vi gjort mykje då! Likevel er det bare ein tanke. Akkurat no.
Eg merker at eg føler meg litt hjelpesløs. Eg er flau. Flau over min evne til å reflektere over verden, og at eg lett kan sette meg og min kultur i eit bedre lys.
Hald er vell begynnelsen på nåke bedre. Nåke eg ikkje veit ka eg har gjort, eller ka eg har begitt meg ut på. Eg har vell ikkje akkurat kontroll, men det er vell sånn det skal være? Å ha gått ut av trygghetssono. Dette er mitt år. Mitt annerledes år bestående av prøvelser og utfordringer, men og mykje glede og latter. Eg begynner å bli klar. Så klar som eg kan bli. Akkurat for øyeblikket.

tirsdag 19. august 2008

Menneskesønnen.
Som en bekreftelse på sitt slektsskap til både Gud og mennesket, ble "menneskesønnen" en tittel Jesus brukte om seg selv. Jesus viser Guds sanne åsyn, og med sin kjærlighet og død understreker Han at Han var villig og i stand til å hjelpe dem i nød. Jesus, menneskesønnen, mesias, er vår frelser, og gir oss forlikelse med Gud slik at vi blir verdig å stå fremfor Hans allmektige trone, rettferdig og levende.
Vi som mennesker må likevel forstå. Skjønne. Være villig til å bekjenne våre synder.

"Den som vil komme etter Meg, må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg" Mark 8:34

Det koster å være Guds barn. Gud bryr seg om lydighet, og ser dem som lyder Bibelen, Hans Ord, og ærer det gjennom sin atferd. Hvem er vi da til å dømme andre? Hvem er vi til å leite etter feil hos vår neste? Hvem er vi til å søke vår egen vilje? Jesus oppfordrer oss til å se oss selv som syndere - ta bjelken ut av vårt eget øye. Han statuerer et eksempel for oss ved sin stadige barmhjertighet til andre mennesker, og vi som kristne er satt til å bli mer og mer lik Han. Vi må legge ned vårt eget, og la Menneskesønnen forme oss innenfra.

"Gud: Gi meg evne til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å endre det jeg kan, og visdom til å skjønne forskjellen" - Francine Rivers.

fredag 15. august 2008

Guri. Kor skal eg begynne. Eg ligg på det gammle internatet. Med Arnhild, som skal til Madagaskar med Ingrid, og ei frå Madagaskar. Seheno, etter ein blomst! Vi lever virkelig i ei boble her – snakker engelsk heile dagen, og kultur. Guri. Kulturene. Det føles ut som om alle kulturene frå alle verdens hjørner er samla her – i lille Mandal! Eg kan gjerne sei at eg har kryssa ein del landegrenser. Frankrike, Madagaskar, Brasil, Uganda – og ikkje minst Nepal. Mira name Marianne ho. Mitt navn er Marianne. Er LÆRER. Eg lærer ikkje, men LÆRER! Virkelig lærer. Å respektere. Forstå. Og vi trudde Norge var verdens navle? Åpningen bestod av dans frå Brasil, sang frå Rwanda og tale frå rektor: Om å være tilstede. Dette året er nødvendig. Godt, og utfordrende. Eg kom i snakk med ei frå Uganda – om omskjerelse. Kultursjokk. Menn danser naken med eit sjal rundt hoftene. Hopper opp og ned på gato framfor alle og ein kvar som vil sjå. Så skjer omskjærelsen. Dei skal stå med hendene opp mot himmelen uten å lukke augene. Uten å vise svakhet. Viser dei svakhet blir dei ikkje menn, men gutter - and nobody wants a boy (som vi sei her). Det som er så rart er at dette skjer no. I denne verden, i min tid, og eg aner ingenting om det. Alt høres så fjernt ut. Så mykje har dei å dele. Så mange tanker, og dei vil virkelig dele. Allerede no har eg hørt så mykje. Og dei er så åpne. Så glad for at vi vil lytte. Så gjestfrie, så glad i å danse, synge. Dei synger frå sjela si. Med alt dei har. Allerede første dag, begynner eg å forstå. Å kjenne på kroppen for ein samensatt verden vi lever i! .. Og religionen. Trua. Dei er ikkje som oss – innestengte, og redde for å fortelle omverdenen om si tru. Seheno viste meg bilder frå kyrkja si. Åh. For eit fellesskap – for ein tilhørighet. Så naturlig det er for ho å dele si tru. Vi har så altfor mykje å lære. Vi er brødre og søstre med alle kristine – alle troende – i heile verden. Det er ingen landegrenser som skiller oss. Ho viste meg nåke allerede første kveld, uten å tenke over det: Good Night, sa eg. Ho svare det samme. Det blir stille, før ho plutselig reiser eg opp. O No! I forgot to pray!! Det blir stille, og eg ser ho ber. Ho legger seg ned, og sovner.

Konklusjon dag 1: Vi i Norge er virkelig ikkje verdens navle, og er ikkje kongen på haugen. Vi må bli ydmyke i møte med andre mennesker!

søndag 10. august 2008


Ah. Idag jogga eg i regnet - med Beady Belle i ørene - og avslutta med begge beina godt planta på jorda - i ein stor plaskedam. Forfriskende:)
Så mamma: Blir eg sjuk til Hald er det derfor:)
Bilde: Siv Helen

fredag 1. august 2008

No kjenner eg det. Kjenner det langt ned i magen. Eg veit det er ein følelse. Eller kanskje er det vell fleire: Glede, nervøsitet, nysgjerrighet. Det kribler rett og slett. Grunnen, spør du kanskje om? .. Om nøyaktig 13 dager sitter eg på bussen til Mandal og Hald! Vell uviten om året som ligg framfor meg. Kanskje det er nettopp derfor eg gruer meg. Uvissheten og følelsen av å ikkje å ha kontroll er sterk. Dette året skulle vell kanskje vera sånn og: Å gå ut av trygghetssona. Eg trenger å bli utfordra - få andre impulser - få ein større forståelse for den verden vi lever i. Det er kanskje naturlig å gå inn med ein skrekkblanda fryd. Problemet er vell bare at det stresser meg. Gjennom heile sommeren har eg prøvd å la vera å tenke på det. Tenke på at eg reiser frå mamma, pappa, tantebarn og søsken, Siv Helen, Andreas, Ingrid, Johanne, osv - Eg reiser frå Sotra, Bergen, Norge. No begynner det faktisk å gå opp for meg. Eg reiser. Reiser vekk. 1 år.

Som menneske er eg et følelsesmessig vrak. Usikker. Fortvilt. Men i neste øyeblikk: Glad og klar. Det er då eg takker Gud for at Han er stabil. Han har kontroll og har styringen. Eg veit at Gud ønsker dette for mitt liv, og eg ber om at Han må utruste meg til å vera Hans tjener på Hald og i Nepal. I kol 1:23 a) står det: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir". Når vi står grunnfesta i trua på Jesus, kan vi flytte fjell, for "alt er mulig for den som tror". Vi kan legge alt vi har på hjertet fram for Gud, og med frimodighet tru at Han hører oss når vi ber om nåke etter Hans vilje. Å kvile i dette gir trygghet, og eg kan gå inn i året med ein ro og visshet. Takk Gud.