fredag 1. august 2008

No kjenner eg det. Kjenner det langt ned i magen. Eg veit det er ein følelse. Eller kanskje er det vell fleire: Glede, nervøsitet, nysgjerrighet. Det kribler rett og slett. Grunnen, spør du kanskje om? .. Om nøyaktig 13 dager sitter eg på bussen til Mandal og Hald! Vell uviten om året som ligg framfor meg. Kanskje det er nettopp derfor eg gruer meg. Uvissheten og følelsen av å ikkje å ha kontroll er sterk. Dette året skulle vell kanskje vera sånn og: Å gå ut av trygghetssona. Eg trenger å bli utfordra - få andre impulser - få ein større forståelse for den verden vi lever i. Det er kanskje naturlig å gå inn med ein skrekkblanda fryd. Problemet er vell bare at det stresser meg. Gjennom heile sommeren har eg prøvd å la vera å tenke på det. Tenke på at eg reiser frå mamma, pappa, tantebarn og søsken, Siv Helen, Andreas, Ingrid, Johanne, osv - Eg reiser frå Sotra, Bergen, Norge. No begynner det faktisk å gå opp for meg. Eg reiser. Reiser vekk. 1 år.

Som menneske er eg et følelsesmessig vrak. Usikker. Fortvilt. Men i neste øyeblikk: Glad og klar. Det er då eg takker Gud for at Han er stabil. Han har kontroll og har styringen. Eg veit at Gud ønsker dette for mitt liv, og eg ber om at Han må utruste meg til å vera Hans tjener på Hald og i Nepal. I kol 1:23 a) står det: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir". Når vi står grunnfesta i trua på Jesus, kan vi flytte fjell, for "alt er mulig for den som tror". Vi kan legge alt vi har på hjertet fram for Gud, og med frimodighet tru at Han hører oss når vi ber om nåke etter Hans vilje. Å kvile i dette gir trygghet, og eg kan gå inn i året med ein ro og visshet. Takk Gud.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Sukk...... Vil ikkje tenka på d, vil ikkje tenka på d....

Men du? Her komme kommentaren fra facbook you asked for....:

"Åi! Ufatteli bra skreve vennen! Dette har eg ikkje lest før og blei overraska. Virke som eg e DEN bevisste og hjertelige persoen då.. Veit ikkje om eg like det heilt.... Hmm. Tingen e: han mannen har eg i ettertid gått forbi mange gonga uten å hjelpe... Men dette fekk meg te å tenke litt Maia.. Koffor e vi så ufatteli FEIGE!!!?? Sikker veldi få mennesker som gidd å ofre nokke som helst te denne mannen- både når det gjelde penger og omsorg.

Lure på kor lenge det e sio han har fått ei varm hånd strøke øvennet..? Eller nokken omsorgsfulle ord...?

Vi er så kalde. Kristne `og. Vi veit alle ka Jesus hadde gjort. Koffor gjer vi ikkje det samme? That's the one million question...."

Anonym sa...

Veit du. Når eg satt med den blåsteinen og venta på Andreas, kom han gående rett forbi meg. Då såg eg ein liten gutt komme springende bort til han, klappa han på skuldra og ga han nåken mynter. Den lille gutten smilte, før han sprang bort igjen til foreldrene sine. Den luta mannen stod liksom litt stille, før han forsiktig tok fram ein sleten lommebok, og putta myntene oppi.
Nei, barn har nok lite frykt.
Skulle ønske det var meg.

Live sa...

Eg forstår deg så utrolig godt! Eg føle eg har øvevurdert mine egne evner te å takla ting - e redd for å ikje få te og strekka te i året som komme. Det e fint å lesa om den tryggheden du føle for at Gud har styringå øve dette. Det smitte:) - Takk for det:)

Anonym sa...

du er så fantastisk, marianne! ^^ jeg gelder meg kjempe masse til å reise på Hald med deg og er så ufattelig, ubeskrivelig glad for at du skal være der med meg, selv om du reiser til nepal og jeg til madagaskar.. du er virkelig en perle! :D

Marianne sa...

Live: Som den perfeksjonisten som eg er, så er eg og grådig redd for det å ikkje strekke til. Det å måtte feile, og værste av alt: Å innrømme det sjøl. Det eg værtfall forstår er at eg er svak i meg sjøl! Men når vi er svake er Gud sterk.. Og det er først når vi legger ned oss sjøl, Han vil vokse i oss.

Ingrid: Eg gleder meg eg og, Ingrid. Det kribler no:) Og eg er så glad du er der! Er lettere å begynne nye plasser når vi har nåken godt kjente rundt oss!
Du er god<3
And by the way: Lett Skjønheten og Udyret med våre nye internasjonale venner:P

Live sa...

Eg og ei venninne snakte om dette i går, det å ver svak. Utrolig fint at me kan få ver svake i blant! Me e mennesker, og det e naturligt for oss. Det e utroli viktigt å ver litt bevisste på det, og la oss sjøl få lov (formulert på en litt rar måte, men du forstår kanskje ka eg meine ligåvel?) te å gjørr feil, la Gud tilgi oss, og ikje klandra oss sjøl for det merr. Og som du seie e det når me forstår sjøl kor svake me e at Gud e sterk:) Yes, la oss ver litt svake..:)

Anonym sa...

Veit du ka Maia?? Da at du har skaffa deg blogg, da trur eg e da luraste du har gjort nåken gang!! Hehe:P Tenk at vi skal skillast alle sammen, da e so ufattelig trist å tenka på. Men no når du har blogg, så føle eg ikkje at du kjem til å vera heilt vekke fra meg... Eg kjem til å savna deg kjempe masse dette året Maia! Du har betydd utrulig mykje for meg dei siste årene:) Gleder meg til å lese om livet ditt ppå bloggen:P Kjempe gla i deg<3 Husk at Gud har kontroll, sjøl om du ikkje alltid føle da sånn...
Klem:)

Anonym sa...

Live: Ja, du har nok rett. Vi må få lov å vera svake. Vi må få lov til å innrømme, og vi må vera takknemmelig for at Gud tilgir oss! Eg har nok litt problemer med det der å ikkje klandre meg sjøl - eller andre for den saks skyld.
Vårt mål, Live: Få vera svake, og tilgi oss sjøl og andre som Gud har tilgitt oss.

Mette: Ja, eg føler at bloggen er med på å hjelpe oss å holde kontakten alle sammen:) ..Og så er det så utrulig kjekt at dåke kommenterer!! Håper alle i gammlegjengen ser at eg har blogg, så kan vi oppdaterast litt på den måten og!!
Eg kjem til å savne dåke alle sammen, men det som er bra er jo at vi alle blir opptatt, og når vi kjem heim har vi mykje å snakke om:P.. Mykje å fortelle. Og det var som ei venninne sa, at no får vi muligheten til å savne kvarandre, og då merke at vi er knytta sammen:)
Glad i deg og, kjære venn, og takk for påminnelsen om at Gud har kontroll! Vi må prøve å leve etter det:)