31. desember 2009. Det er noe med denne dagen som hvert år er vanskelig å beskrive. Noe sørgmodig, men samtidig nerveprirrende. Og dette spesielt i år, ettersom vi ikke bare går inn i ett nytt år, men også tiår. Jeg stiller meg samme spørsmål jeg har stilt hver nyttårsaften: Hva vil det nye bringe?

Selv om jeg vet jeg med forventning burde glede meg over det som forbredes der fremme, frykter jeg igrunn uvissheten. Jeg legger planer og drømmer meg bort i egne tanker om hvordan jeg skulle ønske jeg kunne forme min egen fremtid. Men så vet jeg: Hvem er jeg til å planlegge og styre? I meg selv er jeg egenrådig og egoistisk. Og kanskje frykter jeg nettopp det? Selv om jeg er usikker, vet jeg at Gud ønsker å forme meg - å få prege meg innenfra ved at jeg daglig tar opp mitt kors. Frykten er å miste kontroll, og gi den over til noe utenfor en selv.

"Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg" - Tove Jansson.

Jeg tror Jansson's ord er gode å ha i bakhodet. I meg selv er jeg svak, mens Herren gjør meg sterk, beroliger og trygger meg. Det er den eneste tryggheten jeg i visshet kan gå det nye året i møte med.

"Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag."
- Fil 1:6

Godt nytt tiår, venner.

Siden jeg var 13 år har jeg hatt fem sanger på mp3en jeg ikke har klart å slette. Det er noe mystisk og hemmelighetsfult over dem ettersom jeg verken vet artist eller navn på sangene. Inntil i dag. Fristelsen ble for stor og to av dem ble avduket:
"Sober" og "3 Choices" av Unni Wilhelmsen.
Mysteriet er over, og sangene er ikke fult så spennende lengre - selv om artisten både er norsk og har rødt hår.


Plaster på såret:
Eksamen er over og juleferien igang. Deilig.

Det er rart å tenke på at for ett år siden var min virkelighet en helt annen.
Jeg leser gjennom dagboken min fra Nepal, og 19. november i fjor var en dag jeg møtte et menneske til forbilde.

Utdrag 19.11.08:
"I dag var vi tre jentene på barnesenteret for å undervise i nepali og engelsk.
Det var vell heller vi som fikk lære fremfor de små barna. Vi fikk nemlig høre den eldre damens historie om hvordan hun har gitt hele sitt liv for at fattige barn skal få utdanning. Sterkt."

Jeg leser videre i dagboken min. Alle menneskene som har vært til inspirasjon for meg. Jeg leser om daglige samtaler med mennesker som har ofret alt for sin tro. Familie, venner, fremtidsdrømmer. Hvordan Jesus er det eneste de har. Ett håp som for alltid er levende for dem. De har alt de trenger - i Jesus Kristus.

Kan jeg med ærlighet si at Jesus Kristus er alt jeg trenger - og mene det? Kan jeg ærlig si: Jesus - Ta mitt liv og form det som du vil?

Så er det igrunn ingen stor hemmelighet at veien til mitt hjerte går gjennom magen. I går vant Siv Helen nok en bit da jeg kom inn døren til lukten av hjemmelaget fiskegrateng.
Fantastisk.

Etter en inspirerende, ærlig og iderik helg på Hald, setter jeg meg på flyet mot Bergen. Med forsøk på å være en litt flittig student finner jeg frem pensumboken kristen tro og livstolkning, og jeg merker fort at mannen ved min side kikker i boken, på meg, på korset på halsen og tilbake i boken. Er du frelst spør han meg plutselig, og jeg, litt overrasket over denne direkte mannen, får frem et bekreftende ja. Han rekker ut en hånd og presenterer seg Roy, en av mine brødre i Kristus.

Jeg prøver meg på en samtale, og spør hva han skal i Bergen. Roy lukker øynene, og puster rolig inn og ut nesen: 'Gud kaller på meg'. Han åpner øynene og smiler. 'Gud har kalt meg til Bergen for en natt sammen med rusmisbrukere'.

Nå nærmer klokken seg halv 11. Regnet og vinden har tatt med seg de siste bladene på treet utenfor vinduet mitt, mens kulden siger inn gjennom en liten sprekk. Jeg tenker på Roy. Akkurat nå er han sammen med mennesker samfunnet marginaliserer, støter ut og unngår, og skamfult må jeg innrømme at jeg er glad jeg sitter inne.

Ja, jeg blir skamfull. Over meg selv og over hvor trygg jeg føler meg i komforsonen min. Tørr jeg la Gud kalle på meg? Hva hjelper det å reflektere rundt hva kristen tro innebærer, hva hjelper det å snakke om det, når en ikke handler? Å være kristen dreier seg om hverdagen. 'Du må begynne å se virkeligheten rundt deg, Marianne', sier Roy, mens han tar ut bagasjen fra hyllen over.'Den er der nemlig. Kanskje det er på tide å gjøre noe med den?'

Jesus møter mennesker der de er i sine situasjoner, og gir dem menneskeverd. Hvem er vi til å heve oss over tiggere og rusmisbrukere? Hvorfor tør vi ikke se dem i øynene?

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet.
1.joh 3:18

Jeg våkner opp om morningen, og jeg stiller meg selv inn på autopilot. Jeg bare gjør det vanlige.. Uten å stoppe opp. Uten å tenke.

Det er mens jeg pusser tennene at det går opp for meg: Det er ingen dag som er vanlig, og heller ikke tilfeldig. Hvert eneste minutt er en velsignelse fra Gud, og mens almanakken min er full av alt som skal gjøres og burde gjøres, tikker dagene forbi.

Gud har skapt smil, latter. Alt det vi ser rundt oss.. Hvordan kan det komme av ingenting? Eller bare være helt naturlig? Hvordan kan vi gå i en park i London og forundre oss over ekornene? Hvordan kan vi vite at mennesket er enda mer sammensatt enn et ekorn, men likevel bryte oss selv ned med meninger, tanker og frykt?

Jeg tror Gud vil vi skal stoppe opp med blikket løftet. Begynne å få øye på de små øyeblikk i hverdagen, og i glede si takk for å få svelge, ta et knebøy og lukke øynene. Gud ønsker ikke å ta fra oss, men gi til oss. Gud har skapt, og se.. Det var overmåte godt.

Ikke gå glipp av det.

Etter en uke i London på besøk hos Ingrid, lander flyet mitt i Bergen, og jeg smiler.
Cookies, nepali- resturant, te, utslitte bein og hullete converse, røde busser, tørt løv, Hyde- park, musical og duftende sengetøy.
En fantastisk tur.




Takk Ingrid!

Jeg lurer på hvorfor vi nordmenn ser ut som om vi bærer verdens byrder på våre skuldre. Så mange trøtte, irriterte og likegyldige ansikter på en gang - og det bare på en busstur.
Er det virkelig ingenting å glede seg over?
Det overrasker meg, og jeg blir igrunn litt skremt.

Jeg sitter ved den blå stein, venter og ser på menneskene som går forbi. Det er da jeg får øye på denne mannen. Mannen med en rusten sykkel. Han samler sammen sine utslittte og brukte saker - det ingen andre vil ha. Han går lutet, og man kan begynne å lure. Lure på hvordan han en gang var. Hvorfor ble han slik, denne mannen med sykkelen? Så mange tanker, meninger som vi gjerne aldri vil forstå - og som værtfall ikke vil hjelpe han.

Jeg finner frem lommeboken og lurer på å gi han noen mynter, men... Tenk om. Tenk om jeg kanskje måtte bruke myntene selv? Unskyldninger. Mange av dem. Jeg blir sittende ved stenen mens jeg ser den lutede ta små steg om gangen. Rolig. Uten å bry seg om blikkene fra den fremmede og travle folkemassen. Virker som om han ikke bryr seg om dem. Kanskje har han glemt. Glemt hvordan det er å bli elsket, å bli berørt, satt pris på. Jeg ser et lite barn. Det er en liten gutt som kommer springende og glad bort til han. Den lille stryker den gamle på armen og smiler, mens en liten hånd med ti kroner rekkes frem. "Værsågod", sier han. Den gamle får en rykning i munnviken og svarer takk. En hullete lommebok åpnes og mynten puttes oppi, mens gutten får øye på noen duer og springer etter dem.

Det går opp for meg: Barn har så mye å lære oss. Uten unnskyldninger og uten menneskefrykt er de seg selv. Spontane, lekne og hjelpsomme.
Må vi bli som barn igjen.

Høstens Planer:
Sy: kjole, skjørt
Hekle: knapper
Strikke: alpelue, hansker, bolero, sokketøffler
..
Og ja. Studere.

I en travel studenthverdag er det jammen meg godt å ha kaffekos med Siv Helen - og ikke minst en fantastisk god pappa som stiller med hjemmebakt eplekake og nypresset eplejuice fra Hardanger.



Takk Hardanger
Takk pappa

I dag har jeg hatt en slik dag. En dag der jeg kjenner at luften lukter. At kulden svir i nesen og at det prikker ut i fingertuppene. Hjertet dunker, og jeg må trekke pusten noen ekstra ganger for å vite at jeg faktisk er.

Etter en dag hvor setningen "alt er relativt" har blitt ledd av, må jeg spørre meg selv: Er dette sannhet? Jeg velger å tro: NEI!
Jeg ønsker å følge Jesus. Den kristne tro setter overgivelse til barmhjertighetens Gud sentralt. Gud kommer til oss som kjærlighet, i kjærlighet og for kjærlighetens skyld. Dette gir meg retningslinjer og fokus i en verden påvirket av en rekke romantiserende og sentimentale trossamfunn. Jeg velger å tro på den sterke, forvandlende kjærligheten i Jesus Kristus.

Dette gir meg mening, trygghet, glede, trøst, frihet. Jeg smiler og sender opp ett stille takk. Takk for at jeg får trekke pusten enda en gang, kjenne hjerte dunke og høstkulden svi i nesen.

"..for jeg vet på hvem jeg tror på"
2.Tim 1:12

Ukens overraskelse:

Salsadansing med NEPALESER i Bergen.

Du kan tro jeg ble passe bevegelseslammet på dansegulvet.
Men heldigvis: med en nepalesers hofevrikkinger kan man ikke gjøre annet enn å vrikke med.

Etter en pose med

ble lørdagens bursdagsfeiring erstattet med leilighetens

Lenge leve det sunne studentlivet. Flott.
Gratulerer med dagen, Hanne!

Thomas Dybdahl fortjener et bilde.


Se. Han kler utformingen på bloggen.

Nå kjenner jeg at jeg starter på nytt. Jeg lager en strek:
------------------------
og så begynner en ny tid som:

student
leietaker i øvregaten
fluorbruker
hekler
salsadanser
kaffedrikker på balkongen
lysfanatiker
musikkavhengig
skribent
turgåer

Men så. Når jeg tenker meg om skjønner jeg at mye allerede beskriver meg. Kanskje det ikke er så lett å begynne på nytt likevel.

Our Greatest Fear

It is our light not our darkness that most frightens us.

Our deepest fear is not that we are inadequate.
Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.
It is our light not our darkness that most frightens us.
We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous,
talented and fabulous?

Actually, who are you not to be?
You are a child of God.
Your playing small does not serve the world.
There's nothing enlightened about shrinking so that other
people won't feel insecure around you.

We were born to make manifest the glory of
God that is within us.

It's not just in some of us; it's in everyone.
And as we let our own light shine,
we unconsciously give other people
permission to do the same.

As we are liberated from our own fear,
Our presence automatically liberates others.

—Marianne Williamson


Vi må begynne å tro på hverandre. Tro på oss selv. Tro på våre egne historier, egne evner og muligheter. De er en gave fra Gud.
Bruk dem!

Er jeg klar for å lande? Enda en gang..? Dette året har vært preget av flytting og forandringer, og jeg kjenner jeg er sliten. Å reise inn og ut av vaner, forventninger og roller er mer enn jeg noen ganger kan takle. Og nok en gang må jeg forholde meg til nye omstendigheter: Norge og Hald.

Det er så lett å glemme. Så lett å falle tilbake i gamle vaner. Jeg ønsker så gjerne at Nepaleseres gjestfrihet, uhøytdelighet og engasjemt skal prege meg, men med nye omgivelser sliter jeg med å finne min plass.

Jeg er takknemmelig for Hald, og all undervisning som ligger framfor meg. Jeg trenger å sortere og samle inntrykk, tanker, følelser, men det er så lett å begynne å sammenligne seg selv med andre. Føle at uteoppholdet ikke ble som forventet. Lite arbeid. Lite språkkunnskaper. Første team.

Heldigvis har jeg to. To jenter som forstår. To som har delt alt med meg. To som gjør det lettere å komme tilbake: Sigrun og Kristin. Jeg vil si TAKK. Takk for at dere stiller, takk for dere viser kjærlighet, for at jeg kan slappe av rundt dere. Takk for at jeg klarer nok en overgang med vissheten om at vi er ilag. Fortsatt på samme team. TAKK.


Gud sender oss i sannhet ikke ut alene.

Eg er heime!!

Det er så rart å kunne si: "siste".

Siste bibelgruppe. Siste kirkemøte. Siste thickshake. Siste uke.

Å ta farvell. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg faktisk reiser hjem på torsdag. Livet i Nepal har blitt til vaner. Jeg vet hvor jeg får tak i krydder, ris, frukt, tannkrem og dopapir. Jeg vet hvilke busser jeg skal ta og tiden jeg må beregne for å komme meg frem. Og så blir det plutselig slutt. Hjemreisen som vi for 6 mnd trodde var en evighet til, kom snikende, og nå er den her.

Etter 6 mnd i Nepal er det utrolig vanskelig å sortere inntrykk, og jeg gruer meg til å skulle sette ord på situasjoner og nye tanker. Jeg har forandret meg, og Nepal preger meg. Men hvordan skal jeg kunne forklare studentenes iver og engasjement? Nepaleseres gjestfrihet og åpenhet? Mine nære vil lytte, smile og kommentere, men vil de forstå?
For nordmenn er jeg en vanlig norsk jente på 19, med rødt hår, krøller og strila- dialekt. Men nå er jeg noe mer enn det også. En jente som har bodd hjemmefra lenge, med opplevelser fra en helt annen verden, en helt annen hverdag og helt andre mennesker.

Jeg takker Gud for at Han har forandret meg innenfra gjennom tiden her, for alt Han har vist meg, lært meg. Jeg gruer meg til å komme hjem, men vet at om jeg har fokus på Min Far vil Han gi meg styrken jeg trenger til å møte nye utfordringer i Norge.

Det er så lett å se fremover.

Jeg gleder meg til:
- Å spise kebab med Andreas
- Høre pappas nynning
- Drikke te med Siv Helen
- Bake boller med Ingrid
- Drikke melk
- Jogge i regnet
- Kjøre bil
- Ha gode samtaler med mamma

Men så går det opp for meg. Hva skjer så når jeg da har landet i Norge 10.april? Hva skjer når jeg har gjort alt jeg har savnet? Hva gjør jeg når jeg forstår at jeg aldri kan få Nepal tilbake på samme måte?

Da er det plutselig forsent.
Konklusjon: Jeg må leve HER og NÅ.

Så reiste de 5 norske damene på tur for å oppleve ekte nepali streik, Tansens rolige landsbyliv, Pokharas gode utsikt og trekking i nepalske fjell.

Fantastisk!


Kristin, Sigrun, Veronica, Eldrid og Marianne på tur


Streik i Nepal betyr timer med venting. Vi var heldig og måtte bare vente 3. Phuh.


Paragliding langt, langt opp med mye kribling i magen!


Veronica, Marianne og Sigrun på toppen av Poon Hill etter 3 dagers trekking med utsikt over himalayas fjellrekker.

En tur med mye bussing, store høyder, mange trappetrinn og vakker natur.

I dag skjedde det etterlengtede:

REGN

Som en ekte vestlending har disse dråpene vært dybt savnet. Muligheten til å jogge en tidlig morgen for å kjenne det våte trekke seg inn i hår og klær. Eller å sitte inne med en god bok, et pledd og en stor kopp te, mens sterkere og sterkere trommelyder høres fra taket.

Det var ikke bare meg som kjente gleden med at skyene åpnet sine luker. Menneskene kom ut på gatene, biler stoppet opp og jubel, sang og dans var umulig å holde for seg selv. Etter en lang periode med støv, eksos og 16- timers strømkutt kan vi endelig begynne å håpe.

Vann i elvene = vann i spring, vann i dusj og vann i filteret.
Ihvertfall for en liten stund.

"Holi kalles også «fargefestivalen», og den feires blant annet med å kaste farger på hverandre. Holi er en feiring av skapelse og fornyelse. Holi-festivalen markerer starten på våren, og feires med stor entusiasme og innlevelse over hele landet" - Wikipedia

Utlendinger får vissnok spesiell oppmerksomhet, og her er da resultatet:


Happy holi.

Kvinnedagen.

"Selv om det ikke foreligger formelle hindre, er kvinner sterkt underrepresentert i politikk, økonomi og i sentrale samfunnsposisjoner i Nepal. Landet har en rekke lover som diskriminerer kvinner på sentrale områder som arv og eiendomsbesittelse. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som får generelt liten oppmerksomhet fra myndighetenes side. Strafferammene for voldtekt er gradert etter kvinnens alder og status. Selv om myndighetene har gitt retningslinjer til politiet om behandlingen av "privat vold" mot kvinner, blir disse ikke iverksatt og overgriperne blir sjelden straffeforfulgt" - Tibetaneren nr. 1/2009

Dette er saker verdt en kvinnedag.

Billu Barber i mitt hjerte.

Rytme
Dans
Farger
Energisk

Jeg liker det.

Fellesskap er å:

- ha piknik med kirka
- ta seg uhøytidelig
- kle seg i tradisjonelle klær
- lage mat
- kjøre motorsykkel i solnedgang
- ha bibelstudie
- leke med barn
- danse og synge "hvem er junglens konge"
- drepe høner

Takk Trisuli.


- mine kjære barn -


- Joel og jentene hans -


- middag -

Akkurat nå. Nå er jeg i Trisuli - en liten by som er mitt hjem en måned.

Jeg måtte på nytt bryte opp fra det kjente, mine nye vaner i Kathmandu, og ærlig: Jeg ville ikke. Uten å vite hva som ville komme, satte jeg meg i bilen og kjørte langs en smal vei som følgte fjellene i hver minste sving, hver minste oppover bakke, og med stup ned i tilintetgjørelsen på ene siden. Etter en kvalmende tur nådde vi frem til skolen laget av murstein og trepinner - vår nye arbeidsplass. Her fantes ikke varmt vann, et hull i bakken til do og en flisplate til seng. Men her fantes en kirke - en familie - som har fått meg til å innse at kirken er så mye mer enn et bygg.

Etter to uker i Trisuli er jeg mer takknemlig enn noen sinne for å være i Nepal. Aldri har jeg blitt så varmt tatt i mot, aldri blitt så godt inkludert. "Velkommen", smiler matmor, og rekker meg et metallglass fylt med varm te med sukker nok til sikkert 3-4 tekopper. Kirkegjengerne samler seg rundt oss, og snakker til oss som om vi er gamle kjente. Vi er allerede inkludert i familien.

Etter å ha deltatt i bryllup hvor alle gjestene var kirkens medlemmer, etter å ha sett at kvinnene i kirken samles for å rense ris, mens mennene slakter en buff for å hjelpe hverandre, og etter å ha sett barnehjemmet drevet av kirken, begynner jeg å forstå. Fellesskap. De føler tilhørighet til hverandre, og regner hverandre som søsken. "Where are you from, sisters", spør de oss, og viser interesse for Norges midnattsol og alle måltidene med brød. De ønsker å bruke av sin tid, sine ressurser. De ønsker å vise at de bryr seg - Noe som kjennetegner en sann familie.

Den kjærligheten som de har forteller meg at kriken har så mange muligheter som overgår byggets fire vegger. Kirken er for oss å fortsette Jesu gjerninger på jord, å forkynne Guds rike både i ord og handling inntil Jesus kommer igjen. Vi står altså i forpliktelse overfor hverandre som lemmer på samme legeme. Åh. Hva vi kan utrette som kristne. Hvor mange vi kan glede, hjelpe, trøste. Så mange vi kan ønske velkommen.

"Mens vi har anledning, la oss gjøre det gode mot alle, særlig mot dem som er av troens folk" - Gal 6.10

Jeg er takknemlig.

En ukes infield er over, og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg er klar for de neste månedene. Dagene i Laos fikk meg til å tenke. Forstå. Bibelundervisningen om det å være på reis la igjen spor. Inntrykk og tanken om at det er nettopp det jeg er. På reis. Ikke bare fordi jeg har forlatt Norges trygge landegrenser, norske juletradisjoner og varme hus, men fordi jeg tilhører Jesus Kristus og blir opplært av Han som kristen. Denne reisen krever at jeg må gi alt hva jeg er til Han for at Han skal lede meg på denne vandringen. Som Guds barn vil jeg møte utfordringer langs veien. Som Guds barn vil verden vende seg mot meg. Jeg blir misforstått, møtt med blikk, mistanker som lager begrensinger. Heldigvis fører ikke automatisk dette til hindringer for Guds rike, og vi kan være trygg på at Gud vil sørge for oss.

For meg er dette så fjernt. Dette med å være på vandring, at Gud vil gripe inn i min hverdag. Vil Gud virkelig komme i det aller enkleste og sørge for meg når jeg møter motstand? Siden jeg kom til Nepal har jeg bedd om utfordringer. Om disse "åndelige" utfordringene. Taler og vitnesbyrd. Jeg har blitt frustrert over mangelen på dette. Men nå etter infield må jeg le av meg selv. Jeg ber Gud om utfordringer, men ser ikke alle jeg møter hver eneste dag som student ved Hald i Nepal. Det å være første team ut, alle kulturforskjellene, være selvstendig. Jeg har ikke sett dem - fordi det er for hverdagslig. For fjernt at Gud griper inn i hverdagen. Det allminnelige.

Jeg har vært blind, har ikke benyttet meg av muligheten til å klamre meg til Gud. Mine egne vaner er blitt laget for å unngå frustrasjon. Sammenhengen: Å klare seg selv og klage til Gud om at Han ikke hjelper meg, er blitt en farlig vane. Jeg har ikke latt Gud sørge for meg, ikke latt Han gripe inn, ikke tatt opp mitt kors for å la Han lede meg gjennom vandringen i Nepal. Jeg begynner å forstå at jeg må stole på Han, Hans allmektighet, Hans plan.

Ja, jeg er glad jeg er hjemme, klar for møte utfordringer med den sterkeste på min side.