Jeg våkner opp om morningen, og jeg stiller meg selv inn på autopilot. Jeg bare gjør det vanlige.. Uten å stoppe opp. Uten å tenke.

Det er mens jeg pusser tennene at det går opp for meg: Det er ingen dag som er vanlig, og heller ikke tilfeldig. Hvert eneste minutt er en velsignelse fra Gud, og mens almanakken min er full av alt som skal gjøres og burde gjøres, tikker dagene forbi.

Gud har skapt smil, latter. Alt det vi ser rundt oss.. Hvordan kan det komme av ingenting? Eller bare være helt naturlig? Hvordan kan vi gå i en park i London og forundre oss over ekornene? Hvordan kan vi vite at mennesket er enda mer sammensatt enn et ekorn, men likevel bryte oss selv ned med meninger, tanker og frykt?

Jeg tror Gud vil vi skal stoppe opp med blikket løftet. Begynne å få øye på de små øyeblikk i hverdagen, og i glede si takk for å få svelge, ta et knebøy og lukke øynene. Gud ønsker ikke å ta fra oss, men gi til oss. Gud har skapt, og se.. Det var overmåte godt.

Ikke gå glipp av det.