Det er så rart å kunne si: "siste".

Siste bibelgruppe. Siste kirkemøte. Siste thickshake. Siste uke.

Å ta farvell. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg faktisk reiser hjem på torsdag. Livet i Nepal har blitt til vaner. Jeg vet hvor jeg får tak i krydder, ris, frukt, tannkrem og dopapir. Jeg vet hvilke busser jeg skal ta og tiden jeg må beregne for å komme meg frem. Og så blir det plutselig slutt. Hjemreisen som vi for 6 mnd trodde var en evighet til, kom snikende, og nå er den her.

Etter 6 mnd i Nepal er det utrolig vanskelig å sortere inntrykk, og jeg gruer meg til å skulle sette ord på situasjoner og nye tanker. Jeg har forandret meg, og Nepal preger meg. Men hvordan skal jeg kunne forklare studentenes iver og engasjement? Nepaleseres gjestfrihet og åpenhet? Mine nære vil lytte, smile og kommentere, men vil de forstå?
For nordmenn er jeg en vanlig norsk jente på 19, med rødt hår, krøller og strila- dialekt. Men nå er jeg noe mer enn det også. En jente som har bodd hjemmefra lenge, med opplevelser fra en helt annen verden, en helt annen hverdag og helt andre mennesker.

Jeg takker Gud for at Han har forandret meg innenfra gjennom tiden her, for alt Han har vist meg, lært meg. Jeg gruer meg til å komme hjem, men vet at om jeg har fokus på Min Far vil Han gi meg styrken jeg trenger til å møte nye utfordringer i Norge.