Er jeg klar for å lande? Enda en gang..? Dette året har vært preget av flytting og forandringer, og jeg kjenner jeg er sliten. Å reise inn og ut av vaner, forventninger og roller er mer enn jeg noen ganger kan takle. Og nok en gang må jeg forholde meg til nye omstendigheter: Norge og Hald.

Det er så lett å glemme. Så lett å falle tilbake i gamle vaner. Jeg ønsker så gjerne at Nepaleseres gjestfrihet, uhøytdelighet og engasjemt skal prege meg, men med nye omgivelser sliter jeg med å finne min plass.

Jeg er takknemmelig for Hald, og all undervisning som ligger framfor meg. Jeg trenger å sortere og samle inntrykk, tanker, følelser, men det er så lett å begynne å sammenligne seg selv med andre. Føle at uteoppholdet ikke ble som forventet. Lite arbeid. Lite språkkunnskaper. Første team.

Heldigvis har jeg to. To jenter som forstår. To som har delt alt med meg. To som gjør det lettere å komme tilbake: Sigrun og Kristin. Jeg vil si TAKK. Takk for at dere stiller, takk for dere viser kjærlighet, for at jeg kan slappe av rundt dere. Takk for at jeg klarer nok en overgang med vissheten om at vi er ilag. Fortsatt på samme team. TAKK.


Gud sender oss i sannhet ikke ut alene.