Det første åndedrag.

Å trekke inn pusten mens en går ut av flyet, å kjenne en klam, fuktig og inntrengende luft skaper følelsen og bekreftelsen om at dette er langt hjemmefra. Nepal, Kathmandu, neste. Mens vi går gjennom flyplassen og hiver etter pusten, desperat etter luft, hører vi summingen av et annet språk: Nepali. Du føler du stopper litt opp, at alle rundt deg går, så står du igjen som et hemmet barn i mengden. I en mengde av 2 millioner mennesker i Kathmandu. Det tar tid å forstå: "Nå er jeg HER". Summingen av mannsstemmer blir større og det går opp for meg: Nepal! Mennesker ser på oss. Storøyde. 3 jenter. Hvite. 19. Midt i Nepal. KP, vår sjef, og Yeshuda, en student, tar oss i mot på flyplassen, gav oss blomsterkranser rundt halsen, og et stor «Joymasi»: En varm, kristen velkomst. Så smilende, så hjertelig, så gjestfri. De hjelper oss inn i en taxi og fører oss gjennom Kathmandu. Her er reklamer på husene, mennesker, sykler og biler som krysser gatene uavhengig av om det er noen der fra før av. Støvet i gatene virvler opp, og jeg må lukke øynene for å ikke bli blenda av det. Det er og lyder overalt. Aldri stillhet: Fløytende biler, bjeffende hunder, harkende menn, kvinner som roper, barn som ler, bygningsarbeid. Nei, det er aldri stille her i Kathmandu.