Mennesket prøver å finne styrken i seg selv. Søker. Leter. Etter hva? Sannheten. Hvorfor bry seg med sannheten? Hvem trenger vel den? Vår vestlige verden preges av individualisme og pluralisme. Vi mennesker virker så mye sterkere enn det vi egentlig er. Hvem trenger vell noen sterkere enn seg selv? En Gud? Vi har kontroll. Stolthet. Vår stolthet og egoisme har en tendens til å vise en sterk og uoppnåelig personlighet. Full kontroll. Vi søker vår egen lykke, og ønsker å oppnå bekreftelser.

"Det som før ble jakt på selvopptatthet ble nå kalt selvrealisering. Det som en gang ble kalt moralsk uansvarlighet ble nå kalt frihet til å finne seg selv. Det som engang ble betraktet som avskyelig og uanstendig ble nå tolerert. En føl- godt- religion" - Francine Rivers.

I møte med andre mennesker må vi lære oss å se oss selv i et annet perspektiv. Vårt samfunn søker selvrealiserimg, frihet til å finne seg selv. Toleranse. Mer og mer blir tolerert, og mindre og mindre blir tabu belagt. Vi må gå i oss selv. Vi må se at respekt, ydmykhet og evnen til undring er kanskje de mest verdifulle egenskapene vi kan ha. Vi må lære. Jo mer vi lærer om hverandre, og jo mer vi går i oss selv som enkeltindivid, samfunn, jo mer går det opp for oss hvor små vi er.

Hvordan kan et menneske si at det er dets egen herre? Hvordan kan et menneske stille seg over et annet? Vi er svake. Små. For fristelser. For synden som lurer rundt hvert hjørne. Og det er skremmende. Men takk. Takk for korset. Takk for nåden. Frelsen.

Hva skjer når vi blir brutt ned? Kjenner at vi mister fotfeste? Hvor skal vi da søke? Hvem skal gi oss styrke når vår egen styrke svikter? Vi opplever skuffelse. Vold. Hat. Sorg. Frustrasjon. Dette er skygger av verdens kjærlighet. Vi må tilbake til den første kjærlighet. Guds kjærlighet. Uten skyggedaler.

"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" - Joh 14:27

Hvordan kan et menneske si: "Jeg er min egen Herre?"