Jeg sitter ved den blå stein, venter og ser på menneskene som går forbi. Det er da jeg får øye på denne mannen. Mannen med en rusten sykkel. Han samler sammen sine utslittte og brukte saker - det ingen andre vil ha. Han går lutet, og man kan begynne å lure. Lure på hvordan han en gang var. Hvorfor ble han slik, denne mannen med sykkelen? Så mange tanker, meninger som vi gjerne aldri vil forstå - og som værtfall ikke vil hjelpe han.

Jeg finner frem lommeboken og lurer på å gi han noen mynter, men... Tenk om. Tenk om jeg kanskje måtte bruke myntene selv? Unskyldninger. Mange av dem. Jeg blir sittende ved stenen mens jeg ser den lutede ta små steg om gangen. Rolig. Uten å bry seg om blikkene fra den fremmede og travle folkemassen. Virker som om han ikke bryr seg om dem. Kanskje har han glemt. Glemt hvordan det er å bli elsket, å bli berørt, satt pris på. Jeg ser et lite barn. Det er en liten gutt som kommer springende og glad bort til han. Den lille stryker den gamle på armen og smiler, mens en liten hånd med ti kroner rekkes frem. "Værsågod", sier han. Den gamle får en rykning i munnviken og svarer takk. En hullete lommebok åpnes og mynten puttes oppi, mens gutten får øye på noen duer og springer etter dem.

Det går opp for meg: Barn har så mye å lære oss. Uten unnskyldninger og uten menneskefrykt er de seg selv. Spontane, lekne og hjelpsomme.
Må vi bli som barn igjen.