Jeg lurer på hvorfor vi nordmenn ser ut som om vi bærer verdens byrder på våre skuldre. Så mange trøtte, irriterte og likegyldige ansikter på en gang - og det bare på en busstur.
Er det virkelig ingenting å glede seg over?
Det overrasker meg, og jeg blir igrunn litt skremt.
3 kommentarer:
angående buss å sånn: I dag så kom eg på bussen, måtte løpe og bussen venta. Jeg sa tusen takk, og tilbake fikk jeg svaret: Ja nå vet du koffor bussen blir for sein.
Da tenkte eg, ja det er jo sant det, men man trenger ikke å være sur fordiom. Og eg var jo hyggelig mot han.
Syns ikke bussjåfører burde klage på at de blir kjefta på når de har sånn attitude.
Skal ikke ta alle bussjåfører, men enkelte burde valgt et anna yrke.
Vi har det bra i Norge, men vi er veldig flinke til å finne de små tingene som irriterer å gjøre dem store!
Dette har me snakka om og eg e SÅ enig Marianne. Ka e det som gjer oss nordmenn så sure?
Overfloden? Likegyldigheten? Individualismen? Krav og forventinger?
Det som kanskje er mest skremmende er at jeg selv, mange ganger har det samme tomme, late og sure blikket. Jeg som har all grunn til å leve hver dag i sann og ekte glede over min frelse. Hm. Skremmende. Riktig så skremmende.
Men så blir det til ein ond sirkel, Vegard, der du blir irritert på ein irritert bussjåfør, og så blei bussturen ikkje som du trudde. Vi biter oss fast i det lille bitre, som kan kanskje kan vera siste dråpen. Hm. Så overser vi dei små glade.
Ein sann glede, Siv. Om vi hadde klart å la det prege oss i overfloden. Så mykje meir takknemlig vi ville ha vøre då!
Legg inn en kommentar