Det er rart å tenke på at for ett år siden var min virkelighet en helt annen.
Jeg leser gjennom dagboken min fra Nepal, og 19. november i fjor var en dag jeg møtte et menneske til forbilde.

Utdrag 19.11.08:
"I dag var vi tre jentene på barnesenteret for å undervise i nepali og engelsk.
Det var vell heller vi som fikk lære fremfor de små barna. Vi fikk nemlig høre den eldre damens historie om hvordan hun har gitt hele sitt liv for at fattige barn skal få utdanning. Sterkt."

Jeg leser videre i dagboken min. Alle menneskene som har vært til inspirasjon for meg. Jeg leser om daglige samtaler med mennesker som har ofret alt for sin tro. Familie, venner, fremtidsdrømmer. Hvordan Jesus er det eneste de har. Ett håp som for alltid er levende for dem. De har alt de trenger - i Jesus Kristus.

Kan jeg med ærlighet si at Jesus Kristus er alt jeg trenger - og mene det? Kan jeg ærlig si: Jesus - Ta mitt liv og form det som du vil?

Så er det igrunn ingen stor hemmelighet at veien til mitt hjerte går gjennom magen. I går vant Siv Helen nok en bit da jeg kom inn døren til lukten av hjemmelaget fiskegrateng.
Fantastisk.

Etter en inspirerende, ærlig og iderik helg på Hald, setter jeg meg på flyet mot Bergen. Med forsøk på å være en litt flittig student finner jeg frem pensumboken kristen tro og livstolkning, og jeg merker fort at mannen ved min side kikker i boken, på meg, på korset på halsen og tilbake i boken. Er du frelst spør han meg plutselig, og jeg, litt overrasket over denne direkte mannen, får frem et bekreftende ja. Han rekker ut en hånd og presenterer seg Roy, en av mine brødre i Kristus.

Jeg prøver meg på en samtale, og spør hva han skal i Bergen. Roy lukker øynene, og puster rolig inn og ut nesen: 'Gud kaller på meg'. Han åpner øynene og smiler. 'Gud har kalt meg til Bergen for en natt sammen med rusmisbrukere'.

Nå nærmer klokken seg halv 11. Regnet og vinden har tatt med seg de siste bladene på treet utenfor vinduet mitt, mens kulden siger inn gjennom en liten sprekk. Jeg tenker på Roy. Akkurat nå er han sammen med mennesker samfunnet marginaliserer, støter ut og unngår, og skamfult må jeg innrømme at jeg er glad jeg sitter inne.

Ja, jeg blir skamfull. Over meg selv og over hvor trygg jeg føler meg i komforsonen min. Tørr jeg la Gud kalle på meg? Hva hjelper det å reflektere rundt hva kristen tro innebærer, hva hjelper det å snakke om det, når en ikke handler? Å være kristen dreier seg om hverdagen. 'Du må begynne å se virkeligheten rundt deg, Marianne', sier Roy, mens han tar ut bagasjen fra hyllen over.'Den er der nemlig. Kanskje det er på tide å gjøre noe med den?'

Jesus møter mennesker der de er i sine situasjoner, og gir dem menneskeverd. Hvem er vi til å heve oss over tiggere og rusmisbrukere? Hvorfor tør vi ikke se dem i øynene?

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet.
1.joh 3:18