lørdag 23. januar 2010

Jeg har denne vinteren tenkt på en del spørsmål knyttet til det å bekjenne seg til den kristne tro - for hva innebærer nettopp det: å være en kristen?
Jeg frykter å bli en "likegyldig kristen" på samme måte som en "likegyldig ikke- kristen". Hva mener jeg med likegyldig? At jeg lar meg prege i så stor grad av dagens tidsånd hvor alle faste rammer flyter over i et evig kaos. Muligheten for tro og overbevisning blir rett og slett for mye å forholde seg til.
Er jeg kristen fordi jeg studerer den kristne tro, har kristne venner? Lever jeg i en trygghet, hvor jeg lener meg til det kristne miljøet fremfor Guds Ords kilde - Jesus? For all del, ikke misforstå: Vi er skapt i fellesskap som del av kristi legeme, men spørsmålet er hvorvidt vi er bevisste på hva som er vår grobunn.

Og hva med tvil? Om alle trygge rammer skulle forsvinne, og man må forholde seg til den "usynlige" Gud. Lever jeg som om Gud er levende? Iblant trekker jeg meg unna ettersom skuffelsen over nok et ubesvart bønnerop blir for stor. Jeg innser at man ikke kan sette likhetstegn mellom det å kjenne Gud og et menneske, hvor skillet går mellom det synlige og usynlige. Så hvorfor bekjenner jeg meg som frelst? Jeg svarer som Simon Peter i Joh 6:68. Herre, hvem skal vi gå til? Det handler om å ha et bevisst forhold til tro og tillit. For om vissheten er totalt, hva skal man da tro? Jeg forventer ikke at troen skal forklare alt - tro er nemlig tillit og ikke visshet. Mysteriet om "usynlige" Gud kan ikke tilskrives endelige bevis, men som Pascal sier:
"Vi ser for mye til at det kan benektes og for lite til å være sikker.."

Jeg synes ikke det å være kristen er lett, hvor jeg ofte blir stilt til veggen med kristiske spørsmål det er utfordrende å svare på. Likevel er konklusjonen at det eneste som er vanskeligere enn å ha et forhold til en usynlig Gud, er å ikke ha det. Og kanskje er det her hemmligheten i kristenlivet er. Tillit og tro innebærer det å stole på. Guds Ord er Hans løfter til oss, og i fellesskapet finnes rom for tvil og vekst. Takk og lov.

10 kommentarer:

Siv sa...

Herre, hvem skal vi gå til?

Ingen andre enn Han er evig. Fullkommen kjærlighet. Nåde. Stabil.

Så hvis jeg da tror Han- hvorfor lever jeg med egne ambisjoner og mål som drivkraft? Hvorfor er Gud med på lasset? I baksetet? Burde ikke Kristus være mitt alt?

Marianne sa...

Han burde vell det. Men hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er jeg så opptatt med å fylle opp tiden med alt mulig annet enn det som faktisk skal være min grobunn.

Ingrid sa...

Er vi ikke sånn, de aller fleste av oss? Der vi er svake blir vi fullendte i Kristus: vi er hjelpeløse.. Vi kan rett og slett ikke kalre noe på egenhånd. Om vi hadde gjort det, hva hadde vi da trengt han for?

Marianne sa...

Det er veldig sant det. At Herren gjer oss sterk. Men likevel. Er vi blitt altfor late? Hvor stor betydning har egentlig Guds Ord for oss? "Dør" ikke troen rett og slett bare ut ved at vi "ikke trenger å gjøre noe på egenhånd"?..
Misforstå meg rett!

Ingrid sa...

Har litt updates senere på dette her, men var i HTB, Alpha-kirken, og der var det en som snakket om all urettferdigheten i verden. Hva er Guds plan for at disse menneskene skal se at det er håp, at det er en Gud som elsker? - Oss. Vi er Guds plan. Det er viktig å forstå tror jeg. At vi er her for at Gud skal bruke oss. Hvor mye vi vil at han skal bruke oss, hvor mye vi vil la han trenge inn i oss, hvor stor plass vi vil at han skal få i livene våre, det er det vi velger selv. Det er gjerne der det ligger, hvorvidt vi er på latsiden eller ikke. Om vi virkelig vil bekjenne oss som kristne. Om vi tørr å ta det steget. At vi ikke klarer noe går mer på at vi trenger at Gud gjør oss sterk, fordi vi bare er mennesker. Forskjellen blir hvor vidt vi er villige til a la Gud styrke oss.

Tenker jeg da :)

Marianne sa...

Dette er kjempe interesant merker eg! Vi må skypes ein dag.
Alt eg egentlig klarer å tenke no er at det å være kristen er litt av eit ansvar med enorme konsekvenser om vi ikkje tenker over korleis våre liv brukes. Skummelt og spennende!

Ingrid sa...

Hehe, det er veldig sant.. Det er da det er godt å vite at av alle lag vi kunne spilt på, så er vi på lag med den beste.

Eirik sa...

:) fint.

Fikk meg til å tenke på en setning jeg har hørt.

"Prøv ikke å forstå Gud. Han er for stor for det. Gud kan du bare nå med din kjærlighet".

Du skriver mye bra. Fortsett med det:)

Marianne sa...

Takk, Eirik! Som den tenkeren er eg blir min bønn då at vår kjærlighet til Gud må være ekte og heilhjerta.

Eirik sa...

Amen. Men husk også at vi skal elske Gud med vår forstand. :) så tankene kan være en del av kjærligheten.