Det er så rart. Å se. Å lytte. Å føle. Det er så rart.. å være menneske. Jeg ligger i sengen og ser opp på det hvitmalte murtaket mens jeg kjenner pulsens dunkende rytme. Tenk at jeg er meg: Marianne Helen Fjereide, skapt med egenskaper ved mitt navn.

Japaner for en kveld.


I japansk bad med 43 grader, tubekjole og varm te. Ah.


Spiser japansk med pinner. Teknikken er inne.


Kristin er i sitt ess, og spiser "Miso" - Typisk japansk!


Sigrun er veldig klar for Teriyaki.

Konklusjon: Japaner bra, men nepaleser best:)

GRATULERER MED DAGEN, Sigrun!!
Nepal ville ikkje vøre det samme uten deg på team. Eg er så takknemlig for den du er, og for måten du utfyller teamet vårt på! Takk for gode ord som oppmuntrer, klemmer som varmer og mange latterfulle smil. Takk!
Guds fred, kjære venn!

Bhaktapur - The city of temples.

Og det er sannelig det denne byen er. Nisjan tar oss jentene og Radha med til bykjernen sin. Han fører oss gjennom trange gater omringet av store steinhus uten vinduer, med damer som høster inn ris, mennesker som ser på oss. "Åh. Enda flere turister", tenker de nok, mens vi er på vei til Durbar Square - turistenes "må se". Her er nemlig kjernen for alle Nepals templer, palasser og kongelige fenomener.
Inn gjennom den store porten går vi, og så står vi på den åpne plassen. Jeg ser templer i alle størrelser. Store, små, smale, høye. Hvert tempel er for en spesiell gud, forteller Nisjan, mens jeg ser meg forbauset omring av all denne storheten, all denne makten, all denne æren til disse gudene. Da får øye på den mest kjente av de alle: Fem etasjes tempelet, bygd på 40 dager. Storslått står den liksom for seg selv for å vitne om sin overdådighet, sin unikhet.
Så langt fra min egen tro dette er, slår det meg, mens jeg kjenner åndskampen.

Nepalske jenter i nysydde kurtaer.