En ukes infield er over, og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg er klar for de neste månedene. Dagene i Laos fikk meg til å tenke. Forstå. Bibelundervisningen om det å være på reis la igjen spor. Inntrykk og tanken om at det er nettopp det jeg er. På reis. Ikke bare fordi jeg har forlatt Norges trygge landegrenser, norske juletradisjoner og varme hus, men fordi jeg tilhører Jesus Kristus og blir opplært av Han som kristen. Denne reisen krever at jeg må gi alt hva jeg er til Han for at Han skal lede meg på denne vandringen. Som Guds barn vil jeg møte utfordringer langs veien. Som Guds barn vil verden vende seg mot meg. Jeg blir misforstått, møtt med blikk, mistanker som lager begrensinger. Heldigvis fører ikke automatisk dette til hindringer for Guds rike, og vi kan være trygg på at Gud vil sørge for oss.

For meg er dette så fjernt. Dette med å være på vandring, at Gud vil gripe inn i min hverdag. Vil Gud virkelig komme i det aller enkleste og sørge for meg når jeg møter motstand? Siden jeg kom til Nepal har jeg bedd om utfordringer. Om disse "åndelige" utfordringene. Taler og vitnesbyrd. Jeg har blitt frustrert over mangelen på dette. Men nå etter infield må jeg le av meg selv. Jeg ber Gud om utfordringer, men ser ikke alle jeg møter hver eneste dag som student ved Hald i Nepal. Det å være første team ut, alle kulturforskjellene, være selvstendig. Jeg har ikke sett dem - fordi det er for hverdagslig. For fjernt at Gud griper inn i hverdagen. Det allminnelige.

Jeg har vært blind, har ikke benyttet meg av muligheten til å klamre meg til Gud. Mine egne vaner er blitt laget for å unngå frustrasjon. Sammenhengen: Å klare seg selv og klage til Gud om at Han ikke hjelper meg, er blitt en farlig vane. Jeg har ikke latt Gud sørge for meg, ikke latt Han gripe inn, ikke tatt opp mitt kors for å la Han lede meg gjennom vandringen i Nepal. Jeg begynner å forstå at jeg må stole på Han, Hans allmektighet, Hans plan.

Ja, jeg er glad jeg er hjemme, klar for møte utfordringer med den sterkeste på min side.