Er jeg klar for å lande? Enda en gang..? Dette året har vært preget av flytting og forandringer, og jeg kjenner jeg er sliten. Å reise inn og ut av vaner, forventninger og roller er mer enn jeg noen ganger kan takle. Og nok en gang må jeg forholde meg til nye omstendigheter: Norge og Hald.

Det er så lett å glemme. Så lett å falle tilbake i gamle vaner. Jeg ønsker så gjerne at Nepaleseres gjestfrihet, uhøytdelighet og engasjemt skal prege meg, men med nye omgivelser sliter jeg med å finne min plass.

Jeg er takknemmelig for Hald, og all undervisning som ligger framfor meg. Jeg trenger å sortere og samle inntrykk, tanker, følelser, men det er så lett å begynne å sammenligne seg selv med andre. Føle at uteoppholdet ikke ble som forventet. Lite arbeid. Lite språkkunnskaper. Første team.

Heldigvis har jeg to. To jenter som forstår. To som har delt alt med meg. To som gjør det lettere å komme tilbake: Sigrun og Kristin. Jeg vil si TAKK. Takk for at dere stiller, takk for dere viser kjærlighet, for at jeg kan slappe av rundt dere. Takk for at jeg klarer nok en overgang med vissheten om at vi er ilag. Fortsatt på samme team. TAKK.


Gud sender oss i sannhet ikke ut alene.

Eg er heime!!

Det er så rart å kunne si: "siste".

Siste bibelgruppe. Siste kirkemøte. Siste thickshake. Siste uke.

Å ta farvell. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg faktisk reiser hjem på torsdag. Livet i Nepal har blitt til vaner. Jeg vet hvor jeg får tak i krydder, ris, frukt, tannkrem og dopapir. Jeg vet hvilke busser jeg skal ta og tiden jeg må beregne for å komme meg frem. Og så blir det plutselig slutt. Hjemreisen som vi for 6 mnd trodde var en evighet til, kom snikende, og nå er den her.

Etter 6 mnd i Nepal er det utrolig vanskelig å sortere inntrykk, og jeg gruer meg til å skulle sette ord på situasjoner og nye tanker. Jeg har forandret meg, og Nepal preger meg. Men hvordan skal jeg kunne forklare studentenes iver og engasjement? Nepaleseres gjestfrihet og åpenhet? Mine nære vil lytte, smile og kommentere, men vil de forstå?
For nordmenn er jeg en vanlig norsk jente på 19, med rødt hår, krøller og strila- dialekt. Men nå er jeg noe mer enn det også. En jente som har bodd hjemmefra lenge, med opplevelser fra en helt annen verden, en helt annen hverdag og helt andre mennesker.

Jeg takker Gud for at Han har forandret meg innenfra gjennom tiden her, for alt Han har vist meg, lært meg. Jeg gruer meg til å komme hjem, men vet at om jeg har fokus på Min Far vil Han gi meg styrken jeg trenger til å møte nye utfordringer i Norge.