Etter en inspirerende, ærlig og iderik helg på Hald, setter jeg meg på flyet mot Bergen. Med forsøk på å være en litt flittig student finner jeg frem pensumboken kristen tro og livstolkning, og jeg merker fort at mannen ved min side kikker i boken, på meg, på korset på halsen og tilbake i boken. Er du frelst spør han meg plutselig, og jeg, litt overrasket over denne direkte mannen, får frem et bekreftende ja. Han rekker ut en hånd og presenterer seg Roy, en av mine brødre i Kristus.

Jeg prøver meg på en samtale, og spør hva han skal i Bergen. Roy lukker øynene, og puster rolig inn og ut nesen: 'Gud kaller på meg'. Han åpner øynene og smiler. 'Gud har kalt meg til Bergen for en natt sammen med rusmisbrukere'.

Nå nærmer klokken seg halv 11. Regnet og vinden har tatt med seg de siste bladene på treet utenfor vinduet mitt, mens kulden siger inn gjennom en liten sprekk. Jeg tenker på Roy. Akkurat nå er han sammen med mennesker samfunnet marginaliserer, støter ut og unngår, og skamfult må jeg innrømme at jeg er glad jeg sitter inne.

Ja, jeg blir skamfull. Over meg selv og over hvor trygg jeg føler meg i komforsonen min. Tørr jeg la Gud kalle på meg? Hva hjelper det å reflektere rundt hva kristen tro innebærer, hva hjelper det å snakke om det, når en ikke handler? Å være kristen dreier seg om hverdagen. 'Du må begynne å se virkeligheten rundt deg, Marianne', sier Roy, mens han tar ut bagasjen fra hyllen over.'Den er der nemlig. Kanskje det er på tide å gjøre noe med den?'

Jesus møter mennesker der de er i sine situasjoner, og gir dem menneskeverd. Hvem er vi til å heve oss over tiggere og rusmisbrukere? Hvorfor tør vi ikke se dem i øynene?

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet.
1.joh 3:18