Nå kjenner jeg at jeg starter på nytt. Jeg lager en strek:
------------------------
og så begynner en ny tid som:
student
leietaker i øvregaten
fluorbruker
hekler
salsadanser
kaffedrikker på balkongen
lysfanatiker
musikkavhengig
skribent
turgåer
Men så. Når jeg tenker meg om skjønner jeg at mye allerede beskriver meg. Kanskje det ikke er så lett å begynne på nytt likevel.
onsdag 8. juli 2009
mandag 11. mai 2009
Our Greatest Fear
It is our light not our darkness that most frightens us.
Our deepest fear is not that we are inadequate.
Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.
It is our light not our darkness that most frightens us.
We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous,
talented and fabulous?
Actually, who are you not to be?
You are a child of God.
Your playing small does not serve the world.
There's nothing enlightened about shrinking so that other
people won't feel insecure around you.
We were born to make manifest the glory of
God that is within us.
It's not just in some of us; it's in everyone.
And as we let our own light shine,
we unconsciously give other people
permission to do the same.
As we are liberated from our own fear,
Our presence automatically liberates others.
—Marianne Williamson
Vi må begynne å tro på hverandre. Tro på oss selv. Tro på våre egne historier, egne evner og muligheter. De er en gave fra Gud.
Bruk dem!
It is our light not our darkness that most frightens us.
Our deepest fear is not that we are inadequate.
Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.
It is our light not our darkness that most frightens us.
We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous,
talented and fabulous?
Actually, who are you not to be?
You are a child of God.
Your playing small does not serve the world.
There's nothing enlightened about shrinking so that other
people won't feel insecure around you.
We were born to make manifest the glory of
God that is within us.
It's not just in some of us; it's in everyone.
And as we let our own light shine,
we unconsciously give other people
permission to do the same.
As we are liberated from our own fear,
Our presence automatically liberates others.
—Marianne Williamson
Vi må begynne å tro på hverandre. Tro på oss selv. Tro på våre egne historier, egne evner og muligheter. De er en gave fra Gud.
Bruk dem!
mandag 20. april 2009
Er jeg klar for å lande? Enda en gang..? Dette året har vært preget av flytting og forandringer, og jeg kjenner jeg er sliten. Å reise inn og ut av vaner, forventninger og roller er mer enn jeg noen ganger kan takle. Og nok en gang må jeg forholde meg til nye omstendigheter: Norge og Hald.
Det er så lett å glemme. Så lett å falle tilbake i gamle vaner. Jeg ønsker så gjerne at Nepaleseres gjestfrihet, uhøytdelighet og engasjemt skal prege meg, men med nye omgivelser sliter jeg med å finne min plass.
Jeg er takknemmelig for Hald, og all undervisning som ligger framfor meg. Jeg trenger å sortere og samle inntrykk, tanker, følelser, men det er så lett å begynne å sammenligne seg selv med andre. Føle at uteoppholdet ikke ble som forventet. Lite arbeid. Lite språkkunnskaper. Første team.
Heldigvis har jeg to. To jenter som forstår. To som har delt alt med meg. To som gjør det lettere å komme tilbake: Sigrun og Kristin. Jeg vil si TAKK. Takk for at dere stiller, takk for dere viser kjærlighet, for at jeg kan slappe av rundt dere. Takk for at jeg klarer nok en overgang med vissheten om at vi er ilag. Fortsatt på samme team. TAKK.
Gud sender oss i sannhet ikke ut alene.
Det er så lett å glemme. Så lett å falle tilbake i gamle vaner. Jeg ønsker så gjerne at Nepaleseres gjestfrihet, uhøytdelighet og engasjemt skal prege meg, men med nye omgivelser sliter jeg med å finne min plass.
Jeg er takknemmelig for Hald, og all undervisning som ligger framfor meg. Jeg trenger å sortere og samle inntrykk, tanker, følelser, men det er så lett å begynne å sammenligne seg selv med andre. Føle at uteoppholdet ikke ble som forventet. Lite arbeid. Lite språkkunnskaper. Første team.
Heldigvis har jeg to. To jenter som forstår. To som har delt alt med meg. To som gjør det lettere å komme tilbake: Sigrun og Kristin. Jeg vil si TAKK. Takk for at dere stiller, takk for dere viser kjærlighet, for at jeg kan slappe av rundt dere. Takk for at jeg klarer nok en overgang med vissheten om at vi er ilag. Fortsatt på samme team. TAKK.
Gud sender oss i sannhet ikke ut alene.
onsdag 15. april 2009
mandag 6. april 2009
Det er så rart å kunne si: "siste".
Siste bibelgruppe. Siste kirkemøte. Siste thickshake. Siste uke.
Å ta farvell. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg faktisk reiser hjem på torsdag. Livet i Nepal har blitt til vaner. Jeg vet hvor jeg får tak i krydder, ris, frukt, tannkrem og dopapir. Jeg vet hvilke busser jeg skal ta og tiden jeg må beregne for å komme meg frem. Og så blir det plutselig slutt. Hjemreisen som vi for 6 mnd trodde var en evighet til, kom snikende, og nå er den her.
Etter 6 mnd i Nepal er det utrolig vanskelig å sortere inntrykk, og jeg gruer meg til å skulle sette ord på situasjoner og nye tanker. Jeg har forandret meg, og Nepal preger meg. Men hvordan skal jeg kunne forklare studentenes iver og engasjement? Nepaleseres gjestfrihet og åpenhet? Mine nære vil lytte, smile og kommentere, men vil de forstå?
For nordmenn er jeg en vanlig norsk jente på 19, med rødt hår, krøller og strila- dialekt. Men nå er jeg noe mer enn det også. En jente som har bodd hjemmefra lenge, med opplevelser fra en helt annen verden, en helt annen hverdag og helt andre mennesker.
Jeg takker Gud for at Han har forandret meg innenfra gjennom tiden her, for alt Han har vist meg, lært meg. Jeg gruer meg til å komme hjem, men vet at om jeg har fokus på Min Far vil Han gi meg styrken jeg trenger til å møte nye utfordringer i Norge.
Siste bibelgruppe. Siste kirkemøte. Siste thickshake. Siste uke.
Å ta farvell. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg faktisk reiser hjem på torsdag. Livet i Nepal har blitt til vaner. Jeg vet hvor jeg får tak i krydder, ris, frukt, tannkrem og dopapir. Jeg vet hvilke busser jeg skal ta og tiden jeg må beregne for å komme meg frem. Og så blir det plutselig slutt. Hjemreisen som vi for 6 mnd trodde var en evighet til, kom snikende, og nå er den her.
Etter 6 mnd i Nepal er det utrolig vanskelig å sortere inntrykk, og jeg gruer meg til å skulle sette ord på situasjoner og nye tanker. Jeg har forandret meg, og Nepal preger meg. Men hvordan skal jeg kunne forklare studentenes iver og engasjement? Nepaleseres gjestfrihet og åpenhet? Mine nære vil lytte, smile og kommentere, men vil de forstå?
For nordmenn er jeg en vanlig norsk jente på 19, med rødt hår, krøller og strila- dialekt. Men nå er jeg noe mer enn det også. En jente som har bodd hjemmefra lenge, med opplevelser fra en helt annen verden, en helt annen hverdag og helt andre mennesker.
Jeg takker Gud for at Han har forandret meg innenfra gjennom tiden her, for alt Han har vist meg, lært meg. Jeg gruer meg til å komme hjem, men vet at om jeg har fokus på Min Far vil Han gi meg styrken jeg trenger til å møte nye utfordringer i Norge.
mandag 30. mars 2009
Det er så lett å se fremover.
Jeg gleder meg til:
- Å spise kebab med Andreas
- Høre pappas nynning
- Drikke te med Siv Helen
- Bake boller med Ingrid
- Drikke melk
- Jogge i regnet
- Kjøre bil
- Ha gode samtaler med mamma
Men så går det opp for meg. Hva skjer så når jeg da har landet i Norge 10.april? Hva skjer når jeg har gjort alt jeg har savnet? Hva gjør jeg når jeg forstår at jeg aldri kan få Nepal tilbake på samme måte?
Da er det plutselig forsent.
Konklusjon: Jeg må leve HER og NÅ.
Jeg gleder meg til:
- Å spise kebab med Andreas
- Høre pappas nynning
- Drikke te med Siv Helen
- Bake boller med Ingrid
- Drikke melk
- Jogge i regnet
- Kjøre bil
- Ha gode samtaler med mamma
Men så går det opp for meg. Hva skjer så når jeg da har landet i Norge 10.april? Hva skjer når jeg har gjort alt jeg har savnet? Hva gjør jeg når jeg forstår at jeg aldri kan få Nepal tilbake på samme måte?
Da er det plutselig forsent.
Konklusjon: Jeg må leve HER og NÅ.
fredag 27. mars 2009
Så reiste de 5 norske damene på tur for å oppleve ekte nepali streik, Tansens rolige landsbyliv, Pokharas gode utsikt og trekking i nepalske fjell.
Fantastisk!
Kristin, Sigrun, Veronica, Eldrid og Marianne på tur
Streik i Nepal betyr timer med venting. Vi var heldig og måtte bare vente 3. Phuh.
Paragliding langt, langt opp med mye kribling i magen!
Veronica, Marianne og Sigrun på toppen av Poon Hill etter 3 dagers trekking med utsikt over himalayas fjellrekker.
En tur med mye bussing, store høyder, mange trappetrinn og vakker natur.
Fantastisk!
Kristin, Sigrun, Veronica, Eldrid og Marianne på tur
Streik i Nepal betyr timer med venting. Vi var heldig og måtte bare vente 3. Phuh.
Paragliding langt, langt opp med mye kribling i magen!
Veronica, Marianne og Sigrun på toppen av Poon Hill etter 3 dagers trekking med utsikt over himalayas fjellrekker.
En tur med mye bussing, store høyder, mange trappetrinn og vakker natur.
onsdag 18. mars 2009
I dag skjedde det etterlengtede:
REGN
Som en ekte vestlending har disse dråpene vært dybt savnet. Muligheten til å jogge en tidlig morgen for å kjenne det våte trekke seg inn i hår og klær. Eller å sitte inne med en god bok, et pledd og en stor kopp te, mens sterkere og sterkere trommelyder høres fra taket.
Det var ikke bare meg som kjente gleden med at skyene åpnet sine luker. Menneskene kom ut på gatene, biler stoppet opp og jubel, sang og dans var umulig å holde for seg selv. Etter en lang periode med støv, eksos og 16- timers strømkutt kan vi endelig begynne å håpe.
Vann i elvene = vann i spring, vann i dusj og vann i filteret.
Ihvertfall for en liten stund.
REGN
Som en ekte vestlending har disse dråpene vært dybt savnet. Muligheten til å jogge en tidlig morgen for å kjenne det våte trekke seg inn i hår og klær. Eller å sitte inne med en god bok, et pledd og en stor kopp te, mens sterkere og sterkere trommelyder høres fra taket.
Det var ikke bare meg som kjente gleden med at skyene åpnet sine luker. Menneskene kom ut på gatene, biler stoppet opp og jubel, sang og dans var umulig å holde for seg selv. Etter en lang periode med støv, eksos og 16- timers strømkutt kan vi endelig begynne å håpe.
Vann i elvene = vann i spring, vann i dusj og vann i filteret.
Ihvertfall for en liten stund.
torsdag 12. mars 2009
"Holi kalles også «fargefestivalen», og den feires blant annet med å kaste farger på hverandre. Holi er en feiring av skapelse og fornyelse. Holi-festivalen markerer starten på våren, og feires med stor entusiasme og innlevelse over hele landet" - Wikipedia
Utlendinger får vissnok spesiell oppmerksomhet, og her er da resultatet:
Happy holi.
Utlendinger får vissnok spesiell oppmerksomhet, og her er da resultatet:
Happy holi.
søndag 8. mars 2009
Kvinnedagen.
"Selv om det ikke foreligger formelle hindre, er kvinner sterkt underrepresentert i politikk, økonomi og i sentrale samfunnsposisjoner i Nepal. Landet har en rekke lover som diskriminerer kvinner på sentrale områder som arv og eiendomsbesittelse. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som får generelt liten oppmerksomhet fra myndighetenes side. Strafferammene for voldtekt er gradert etter kvinnens alder og status. Selv om myndighetene har gitt retningslinjer til politiet om behandlingen av "privat vold" mot kvinner, blir disse ikke iverksatt og overgriperne blir sjelden straffeforfulgt" - Tibetaneren nr. 1/2009
Dette er saker verdt en kvinnedag.
"Selv om det ikke foreligger formelle hindre, er kvinner sterkt underrepresentert i politikk, økonomi og i sentrale samfunnsposisjoner i Nepal. Landet har en rekke lover som diskriminerer kvinner på sentrale områder som arv og eiendomsbesittelse. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som får generelt liten oppmerksomhet fra myndighetenes side. Strafferammene for voldtekt er gradert etter kvinnens alder og status. Selv om myndighetene har gitt retningslinjer til politiet om behandlingen av "privat vold" mot kvinner, blir disse ikke iverksatt og overgriperne blir sjelden straffeforfulgt" - Tibetaneren nr. 1/2009
Dette er saker verdt en kvinnedag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)