Jeg har denne vinteren tenkt på en del spørsmål knyttet til det å bekjenne seg til den kristne tro - for hva innebærer nettopp det: å være en kristen?
Jeg frykter å bli en "likegyldig kristen" på samme måte som en "likegyldig ikke- kristen". Hva mener jeg med likegyldig? At jeg lar meg prege i så stor grad av dagens tidsånd hvor alle faste rammer flyter over i et evig kaos. Muligheten for tro og overbevisning blir rett og slett for mye å forholde seg til.
Er jeg kristen fordi jeg studerer den kristne tro, har kristne venner? Lever jeg i en trygghet, hvor jeg lener meg til det kristne miljøet fremfor Guds Ords kilde - Jesus? For all del, ikke misforstå: Vi er skapt i fellesskap som del av kristi legeme, men spørsmålet er hvorvidt vi er bevisste på hva som er vår grobunn.

Og hva med tvil? Om alle trygge rammer skulle forsvinne, og man må forholde seg til den "usynlige" Gud. Lever jeg som om Gud er levende? Iblant trekker jeg meg unna ettersom skuffelsen over nok et ubesvart bønnerop blir for stor. Jeg innser at man ikke kan sette likhetstegn mellom det å kjenne Gud og et menneske, hvor skillet går mellom det synlige og usynlige. Så hvorfor bekjenner jeg meg som frelst? Jeg svarer som Simon Peter i Joh 6:68. Herre, hvem skal vi gå til? Det handler om å ha et bevisst forhold til tro og tillit. For om vissheten er totalt, hva skal man da tro? Jeg forventer ikke at troen skal forklare alt - tro er nemlig tillit og ikke visshet. Mysteriet om "usynlige" Gud kan ikke tilskrives endelige bevis, men som Pascal sier:
"Vi ser for mye til at det kan benektes og for lite til å være sikker.."

Jeg synes ikke det å være kristen er lett, hvor jeg ofte blir stilt til veggen med kristiske spørsmål det er utfordrende å svare på. Likevel er konklusjonen at det eneste som er vanskeligere enn å ha et forhold til en usynlig Gud, er å ikke ha det. Og kanskje er det her hemmligheten i kristenlivet er. Tillit og tro innebærer det å stole på. Guds Ord er Hans løfter til oss, og i fellesskapet finnes rom for tvil og vekst. Takk og lov.

Vi har fått et nytt familiemedlem på Sotra:

En kvinnlig jaktfasan blant andre småfugler i hagen. Skal si denne skiller seg ut og lager et nabostyr uten like. Hva hadde vell livet vært uten de små (store) gleder i hverdagen?

Som en god start på det nye studieåret går jeg til Bergen Offentlige Bibliotek. Ikke egentlig for å låne skolebøker, men bare som en tilvenning av synet på bøker, bøker, bøker. Mens jeg går der mellom høye bokhyller og rader fulle av gamle og nye innbindinger, kjenner jeg en dyp ære for alle disse ord. For skribentene som ydmyker og gir sine tanker til kritikerne. All den tid som er brukt på utforming av setninger, synonymer og metaforer - alt for at vi lesere kan få nyte, bli påminnet, inspirert, provosert. Biblioteket: bøkenes egen verden - ett skattekammer uten like.

31. desember 2009. Det er noe med denne dagen som hvert år er vanskelig å beskrive. Noe sørgmodig, men samtidig nerveprirrende. Og dette spesielt i år, ettersom vi ikke bare går inn i ett nytt år, men også tiår. Jeg stiller meg samme spørsmål jeg har stilt hver nyttårsaften: Hva vil det nye bringe?

Selv om jeg vet jeg med forventning burde glede meg over det som forbredes der fremme, frykter jeg igrunn uvissheten. Jeg legger planer og drømmer meg bort i egne tanker om hvordan jeg skulle ønske jeg kunne forme min egen fremtid. Men så vet jeg: Hvem er jeg til å planlegge og styre? I meg selv er jeg egenrådig og egoistisk. Og kanskje frykter jeg nettopp det? Selv om jeg er usikker, vet jeg at Gud ønsker å forme meg - å få prege meg innenfra ved at jeg daglig tar opp mitt kors. Frykten er å miste kontroll, og gi den over til noe utenfor en selv.

"Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg" - Tove Jansson.

Jeg tror Jansson's ord er gode å ha i bakhodet. I meg selv er jeg svak, mens Herren gjør meg sterk, beroliger og trygger meg. Det er den eneste tryggheten jeg i visshet kan gå det nye året i møte med.

"Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag."
- Fil 1:6

Godt nytt tiår, venner.

Siden jeg var 13 år har jeg hatt fem sanger på mp3en jeg ikke har klart å slette. Det er noe mystisk og hemmelighetsfult over dem ettersom jeg verken vet artist eller navn på sangene. Inntil i dag. Fristelsen ble for stor og to av dem ble avduket:
"Sober" og "3 Choices" av Unni Wilhelmsen.
Mysteriet er over, og sangene er ikke fult så spennende lengre - selv om artisten både er norsk og har rødt hår.


Plaster på såret:
Eksamen er over og juleferien igang. Deilig.

Det er rart å tenke på at for ett år siden var min virkelighet en helt annen.
Jeg leser gjennom dagboken min fra Nepal, og 19. november i fjor var en dag jeg møtte et menneske til forbilde.

Utdrag 19.11.08:
"I dag var vi tre jentene på barnesenteret for å undervise i nepali og engelsk.
Det var vell heller vi som fikk lære fremfor de små barna. Vi fikk nemlig høre den eldre damens historie om hvordan hun har gitt hele sitt liv for at fattige barn skal få utdanning. Sterkt."

Jeg leser videre i dagboken min. Alle menneskene som har vært til inspirasjon for meg. Jeg leser om daglige samtaler med mennesker som har ofret alt for sin tro. Familie, venner, fremtidsdrømmer. Hvordan Jesus er det eneste de har. Ett håp som for alltid er levende for dem. De har alt de trenger - i Jesus Kristus.

Kan jeg med ærlighet si at Jesus Kristus er alt jeg trenger - og mene det? Kan jeg ærlig si: Jesus - Ta mitt liv og form det som du vil?

Så er det igrunn ingen stor hemmelighet at veien til mitt hjerte går gjennom magen. I går vant Siv Helen nok en bit da jeg kom inn døren til lukten av hjemmelaget fiskegrateng.
Fantastisk.

Etter en inspirerende, ærlig og iderik helg på Hald, setter jeg meg på flyet mot Bergen. Med forsøk på å være en litt flittig student finner jeg frem pensumboken kristen tro og livstolkning, og jeg merker fort at mannen ved min side kikker i boken, på meg, på korset på halsen og tilbake i boken. Er du frelst spør han meg plutselig, og jeg, litt overrasket over denne direkte mannen, får frem et bekreftende ja. Han rekker ut en hånd og presenterer seg Roy, en av mine brødre i Kristus.

Jeg prøver meg på en samtale, og spør hva han skal i Bergen. Roy lukker øynene, og puster rolig inn og ut nesen: 'Gud kaller på meg'. Han åpner øynene og smiler. 'Gud har kalt meg til Bergen for en natt sammen med rusmisbrukere'.

Nå nærmer klokken seg halv 11. Regnet og vinden har tatt med seg de siste bladene på treet utenfor vinduet mitt, mens kulden siger inn gjennom en liten sprekk. Jeg tenker på Roy. Akkurat nå er han sammen med mennesker samfunnet marginaliserer, støter ut og unngår, og skamfult må jeg innrømme at jeg er glad jeg sitter inne.

Ja, jeg blir skamfull. Over meg selv og over hvor trygg jeg føler meg i komforsonen min. Tørr jeg la Gud kalle på meg? Hva hjelper det å reflektere rundt hva kristen tro innebærer, hva hjelper det å snakke om det, når en ikke handler? Å være kristen dreier seg om hverdagen. 'Du må begynne å se virkeligheten rundt deg, Marianne', sier Roy, mens han tar ut bagasjen fra hyllen over.'Den er der nemlig. Kanskje det er på tide å gjøre noe med den?'

Jesus møter mennesker der de er i sine situasjoner, og gir dem menneskeverd. Hvem er vi til å heve oss over tiggere og rusmisbrukere? Hvorfor tør vi ikke se dem i øynene?

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet.
1.joh 3:18

Jeg våkner opp om morningen, og jeg stiller meg selv inn på autopilot. Jeg bare gjør det vanlige.. Uten å stoppe opp. Uten å tenke.

Det er mens jeg pusser tennene at det går opp for meg: Det er ingen dag som er vanlig, og heller ikke tilfeldig. Hvert eneste minutt er en velsignelse fra Gud, og mens almanakken min er full av alt som skal gjøres og burde gjøres, tikker dagene forbi.

Gud har skapt smil, latter. Alt det vi ser rundt oss.. Hvordan kan det komme av ingenting? Eller bare være helt naturlig? Hvordan kan vi gå i en park i London og forundre oss over ekornene? Hvordan kan vi vite at mennesket er enda mer sammensatt enn et ekorn, men likevel bryte oss selv ned med meninger, tanker og frykt?

Jeg tror Gud vil vi skal stoppe opp med blikket løftet. Begynne å få øye på de små øyeblikk i hverdagen, og i glede si takk for å få svelge, ta et knebøy og lukke øynene. Gud ønsker ikke å ta fra oss, men gi til oss. Gud har skapt, og se.. Det var overmåte godt.

Ikke gå glipp av det.

Etter en uke i London på besøk hos Ingrid, lander flyet mitt i Bergen, og jeg smiler.
Cookies, nepali- resturant, te, utslitte bein og hullete converse, røde busser, tørt løv, Hyde- park, musical og duftende sengetøy.
En fantastisk tur.




Takk Ingrid!